– Og hvor mye bruker dere ellers på fornøyelser? På restauranter, kino og klær? Inger lot blikket gli over på Anna. – På dyre kremer og smykker?

– Mamma, Anna har ikke dyre smykker …

– Å nei? Og hva er dette da? Hun pekte på de enkle øredobbene Anna hadde på seg. – Er de av ekte gull?

– Nei, det er bare billig juggel til femti kroner, svarte Anna lavt.

– Naturligvis, naturligvis. Og ringen der?

– Det er gifteringen min.

– Apropos smykker, sa Inger plutselig, som om hun nettopp hadde kommet på noe viktig. – Når vi først snakker om jubileet mitt, så bør det jo ikke bare være en feiring. Det hører vel med en gave også. Jeg har lenge ønsket meg en gullring med en sten i. Ikke noe voldsomt dyrt, selvfølgelig. Bare noe pent.

Erik kjente munnen bli tørr. En gullring ville bety ytterligere to–tre tusen kroner på toppen av alt det andre.

– Mamma, men … vi ordner jo hele selskapet. Det er jo gaven.

– Erik, selskapet er for alle gjestene. En gave skal være til meg personlig. Skjønner du ikke det?

Han svarte med en uklar mumling, mens han desperat lette etter ord som ikke ville gjøre situasjonen enda verre. Anna sa ingenting. Likevel la han merke til at hånden hennes skalv svakt.

– Vi … vi får tenke på det, presset han til slutt frem.

– Ja, gjør det, nikket Inger. – Men husk at jeg allerede har gitt beskjed til alle om selskapet. Liv har til og med kjøpt seg ny kjole spesielt for anledningen.

I bilen hjem ble det liggende en tung stillhet mellom dem. Motorlyden fylte kupeen, men ingen av dem sa noe. Til slutt orket ikke Anna mer.

– Åtte år, Erik. I åtte år har hun snakket til meg på den måten. Åtte år med hentydninger, kritikk og sammenligninger. I åtte år har jeg fått høre at jeg er en dårlig kone, en dårlig husmor og en dårlig svigerdatter. Og nå forventer hun at vi skal sette oss i gjeld for bursdagen hennes, miste all handlefrihet i et helt år, og i tillegg kjøpe en ring til henne?

– Anna …

– Nei! Nå holder det! Hun snudde seg brått mot ham. – Svar meg ærlig: Når sa moren din sist noe hyggelig til meg? Når spurte hun hvordan jeg hadde det? Når takket hun for noe jeg har gjort? Når spurte hun om vi i det hele tatt har råd til dette?

Erik tidde. Det fantes ikke noe svar som kunne hjelpe ham.

– Hun krever altså mer enn femten tusen kroner av oss, pluss en ring. Og ikke et eneste øyeblikk har hun vurdert å bidra selv eller dele utgiftene. Vet du hva som gjør meg aller mest rasende? Det er ikke pengene i seg selv. Det er at hun tar det som en selvfølge. At det er din plikt å gi henne en luksusfeiring, og at hun ikke engang synes det er nødvendig å takke på forhånd.

– Hun takket jo …

– Hun ble glad, avbrøt Anna. – Det er ikke det samme. Hun gledet seg over at hun skulle få det hun ville ha, ikke over at vi var villige til å ofre noe for henne.

Samme kveld bestemte Erik seg for å ringe moren igjen. Kanskje det ville hjelpe å forklare situasjonen rolig, uten anklager og uten følelser.

– Mamma, kan vi snakke om dette en gang til? Femten tusen kroner er virkelig mye for oss. Kanskje vi kan finne en mellomløsning?