– Kanskje du kunne snakke med henne? foreslo han forsiktig. – Kvinne til kvinne …

– Snakke om hva da? Anna hevet stemmen. – Om at moren din ikke har sagt ett vennlig ord til meg på de åtte årene vi har vært gift? Om at hun fremdeles mener jeg ikke er god nok for familien deres? Husker du hva hun sa i bryllupet vårt? «Synd Erik ikke valgte en mer passende jente.»

– Anna, ikke dra frem gamle ting …

– Gamle? Øynene hennes glitret. – Hva med bursdagen min i fjor? Da hun foran alle sa at jeg lager dårlig mat, og at hun ikke forstår hvordan du holder ut med meg? Eller den gangen jeg var syk, men vi likevel handlet for henne, og hun ba om å få se kvitteringene. Ikke fordi hun ville betale oss tilbake, men fordi hun mistenkte at vi hadde kjøpt det billigste vi fant. Og den siste samtalen hennes, om at ordentlige svigerdøtre hjelper svigermødrene sine økonomisk?

Erik tidde. Han kunne ikke nekte for at moren ofte hadde behandlet Anna urettferdig. Men han hadde vent seg til å forklare det med alderen hennes, ensomheten og alt det vanskelige hun hadde gått gjennom.

– Så nå, fortsatte Anna, – forventer hun at vi skal sette oss i gjeld for festen hennes. Og ikke et øyeblikk har hun tenkt på hva det betyr for livet vårt. Hadde moren din vært villig til å betale noe selv, hvis hun absolutt vil ha så mange gjester? Eller er det nok en gang vi som skal dekke alt?

Spørsmålet ble hengende mellom dem. Erik forsto at Anna traff et ømt punkt. Moren burde i det minste ha foreslått å dele utgiftene, eller vært med på å finne en enklere løsning.

– Jeg skal snakke med henne, sa han stille.

– Og hva skal du si? At vi ikke har råd til en så dyr feiring? Da kommer hun til å kalle oss gjerrige. Eller at hun må korte ned gjestelisten? Da blir hun fornærmet og forteller alle hvor utakknemlig sønnen hennes er.

På lørdagen dro de hjem til Inger. Leiligheten hennes var, som alltid, plettfri. Hun tok imot dem i en pen morgenkåpe, med håret nylig stelt og lagt på plass.

– Kom inn, kom inn! Jeg har satt over te og bakt småkaker. Sett dere ved bordet.

Først gikk praten over tekoppene i ufarlige spor. De snakket om været, om nyhetene og om helsen hennes. Til slutt mannet Erik seg opp og førte samtalen inn på jubileet.

– Mamma, Anna og jeg har regnet litt på det … Hvis det blir tretti personer, kommer selskapet på Gullalderen til å bli veldig dyrt. Kanskje vi likevel kunne holde det litt mindre?

Ansiktet til Inger forandret seg med det samme.

– Hva mener du med det? spurte hun kjølig. – Skal jeg utelate noen? Såre mennesker som har stått meg nær?

– Kanskje vi kunne velge dem som virkelig betyr aller mest for deg?

– Erik, de betyr alle noe for meg. Og hva skulle folk tro om meg? De ville si at sønnen min er så knipen at han ikke engang klarer å arrangere en ordentlig jubileumsfeiring for sin egen mor.

Anna satt taus og holdt hardt rundt koppen. Erik la merke til den lille dirringen i ansiktet hennes. Det var et sikkert tegn på at hun kjempet for å holde sinnet tilbake.

– Mamma, det handler ikke om gjerrighet. Det er bare en veldig stor sum for oss …