– Men Erik, dette er jubileet mitt. Sytti år er ikke hvilken som helst bursdag. Jeg vil så gjerne at alt skal være på et ordentlig nivå.

Samme kveld, under middagen, fortalte Erik Anna hvordan samtalen hadde gått. Hun sa ingenting med det samme, men la til slutt fra seg gaffelen.

– Hvor mye ville et selskap kostet der? spurte hun.

– Omtrent ni tusen hvis vi kjøper drikken på restauranten. Hvis gjestene får ta med selv, kanskje rundt sju tusen.

– Sju tusen? Anna ristet langsomt på hodet. – Erik, det er altfor mye. Vi har ikke så mye å avse.

– Vi kan ta av feriepengene vi har satt til side. Eller kanskje låne litt av foreldrene dine.

– Hvilken ferie? Vi har ikke vært noe sted på to år. Og foreldrene mine har heller ikke slike penger liggende.

Erik så allerede for seg hvor skuffet moren kom til å bli hvis han sa nei. Inger hadde alltid hatt en egen evne til å gi ham dårlig samvittighet, selv når han ikke hadde gjort noe galt.

– Greit, jeg snakker med henne en gang til. Kanskje jeg klarer å overtale henne til å holde oss til restauranten vi fant.

Tre dager senere ringte Inger på nytt. Denne gangen var stemmen hennes enda mer oppspilt.

– Erik, jeg har nyheter! I går traff jeg Liv, du husker henne, kollegaen min? Hun ble så glad da jeg sa at jeg ville invitere henne til jubileet. Og da slo det meg: Hvorfor ikke be alle de tidligere kollegene mine? Og hyttenaboene våre? Noen av dem har vi jo kjent i årevis!

Hjertet til Erik sank.

– Mamma, hvor mange mennesker blir det til slutt?

– Jeg har regnet litt … Rundt tretti. Kanskje noen få flere. Men dette er jo jubileet mitt! Sytti år, det er ikke noe man spøker med.

Erik kjente at han ble blek. Tretti gjester på «Gullalderen» ville komme på mer enn femten tusen kroner.

Slike penger hadde de rett og slett ikke.

– Mamma, vi la jo opp til femten personer …

– Kjære Erik, du må da forstå meg, svarte Inger. – Hvordan skulle jeg kunne la være å invitere folk jeg har hatt kontakt med i årevis? De ville blitt såret. Og jeg ønsker jo at denne dagen skal bli ordentlig høytidelig, noe man husker.

Samtalen med Anna den kvelden ble tung.

– Femten tusen kroner? gjentok hun, da Erik hadde fortalt hva moren hadde sagt. – Erik, skjønner du at det er mer enn vi har til overs på en hel måned?

– Jeg vet det. Men kanskje vi kunne tatt opp et lite lån?

Anna svarte ikke med det samme. Hun ble stående ved vinduet og stirre ut i mørket.

– Et lån, sa hun til slutt lavt. – Altså skal vi låne femten tusen for å feire fødselsdagen til moren din. Og etterpå skal vi betale det ned, med renter, kanskje i to år. Da blir det fort tjue tusen eller mer.

– Vi kunne jo ta det over ett år …

– På ett år betyr det rundt femten hundre i måneden! Femten hundre, Erik! Det er mye for oss. Da kan vi glemme ferie, vi kan ikke reparere bilen hvis noe ryker, og vi kan bare se langt etter nye møbler. Vi skal altså stramme inn på alt i et helt år for én eneste kveld!

Erik visste at hun hadde rett. Likevel klarte han ikke å se for seg hvordan han skulle si nei til moren. Inger hadde arbeidet som lærer hele livet, lønnen hadde aldri vært høy, og pensjonen hennes var beskjeden. Det hadde ikke vært mange store, vakre anledninger i livet hennes.