— Men… Erik… jeg er jo… jeg er moren din… — Inger skiftet straks tone. Stemmen ble tynn, sår og klagende.

— Ja, du er moren min. Men jeg har også et liv. Mitt eget liv, som jeg gjerne vil klare å leve noenlunde normalt. Og du dukker stadig opp med slike overraskelser. Så jeg hjelper deg én gang til. Den siste. Ferdig snakket.

Det virket, tenkte Inger fornøyd.

Erik ville aldri svikte sin egen mor. Uansett hvor mye han strittet imot nå, ville han til slutt bøye av og hjelpe henne. Det gjaldt bare å trykke på de riktige punktene.

Femte del. Fronten hjemme

Da Erik kom hjem, fant han kona midt i et fullstendig angrep på klesskapet. Anna suste rundt på soverommet som en virvelvind og dro kjoler, bluser og belter ut fra de innerste krokene av garderoben.

— Hva holder du på med? — spurte han og forsøkte å få frem et svakt smil.

— De henter meg om en time, jeg skal på konsert, — svarte Anna uten å løfte blikket. — Jeg trenger et bredt belte til kjolen. Jeg har jo gått ned masse i vekt i år!

Som vanlig, tenkte han matt. Jobb. Konserter. Alltid noe.

— Ja vel… let videre, du. Jeg skal ikke forstyrre, — mumlet han og skulle akkurat til å gå, men Anna stanset ham.

— Hvorfor ser du så nedfor ut? Har det skjedd noe på jobben?

— Om det bare hadde vært på jobben! — glapp det ut av ham.

Anna hevet brynene og sluttet endelig å rote i skapet.

— Hvor da, da? Jeg merker jo at noe er galt. Jeg skjønner bare ikke hva ennå.

— Moren min! — Erik sank ned i lenestolen. — Alt annet er faktisk i orden. Det er bare hun… Hun er akilleshælen min. Og hun bruker det akkurat som det passer henne.

— Men hun er jo moren din, — sa Anna og satte seg ved siden av ham. — Det er vel ikke så rart. Foreldre treffer et ømt punkt uansett hvor voksne vi blir.

— Hos meg er det ikke et punkt. Det er et helt blåmerke.

— Å, kom igjen. Mine foreldre kan også finne på å si og gjøre ting som får meg til å ta meg til hodet. Det betyr ikke at—

— Har moren din noen gang funnet seg en mann som var nedsyltet i gjeld, tatt opp lån med sin egen leilighet som sikkerhet for å betale hans regninger, og så blitt forlatt av ham idet problemene hans var løst?

— Oi… — Anna stivnet, som om noen hadde strammet en streng i henne.

— Nettopp. «Oi», — sukket Erik tungt.

— Så hva skjer nå? Hva er det Inger vil ha fra deg?

— Hun vil at jeg skal ta hele gjelden på mine skuldre, fordi jeg er sønnen hennes. Hun vil at leiligheten hennes skal overføres til meg. Og i tillegg vil hun at…

— Der er det! — ropte Anna plutselig og dro et bredt, svart belte ut fra dypet av skapet. I samme øyeblikk ringte telefonen hennes. — Ja, Maria… Er du her allerede? Jeg kommer! Ok, straks!

Hun la raskt på og begynte å pakke i all hast.

— Unnskyld, kjære…

— Det går bra. Jeg skjønner.

— Og… hva mer vil hun? — spurte Anna mens hun presset beltet ned i konsertvesken.

— Hun vil at du skal selge leiligheten din.

…og bruke pengene til å hjelpe henne med å få orden på gjelden. I mellomtiden skulle vi flytte inn hos henne, helt til vi hadde spart nok til noe eget. Kort sagt er det dette forslaget hun ser for seg akkurat nå. Men jeg er fullstendig klar over at det er…