Idet pennespissen berørte papiret, lød et brak ute fra resepsjonen, etterfulgt av et kvinneskrik. Så kom Eriks rasende, sprukne stemme.
— Jeg sa at dere skulle slippe meg inn! Jeg er kommersiell direktør her!
Lars og jeg møtte hverandres blikk. Han tok et skritt mot døren, men jeg stanset ham med en håndbevegelse.
— Nei. Jeg går selv.
Jeg gikk ut i resepsjonsområdet. Den unge sekretæren min, Lene, sto presset mot veggen, blek av skrekk. To vakter forsøkte å holde Erik tilbake, men han kjempet seg mot døren til kontoret mitt. I det samme han fikk øye på meg, brølte han.
— Hva gjør du her?!
Ansatte stakk hodene ut fra kontorene, og ute i det åpne kontorlandskapet stivnet alle til.
Fra det åpne kontorlandskapet hørtes dempede stemmer og tilbakeholdte gisp. Forestillingen var i gang.
— Erik, ro deg ned og gå herfra. Du lager altfor mye oppstyr.
— Oppstyr? Jeg skal lage mer enn oppstyr! brølte han og rev seg løs fra den ene vakten. — Jeg skal fortelle alle sammen hvordan du ødelegger familien på grunn av den smålige bitterheten din! At du, din dumme høne, som lever på mine penger, plutselig tror du er noe!
Han tok et skritt mot meg. Ansiktet hans var forvridd av raseri.
— Uten meg er du ingenting! Et tomrom! Alt du har, har du på grunn av meg! Dette kontoret, disse menneskene — de jobber fordi jeg betaler dem! Du er bare en pen innpakning jeg har vært nødt til å dra med meg!
Da brast det siste. Ikke på grunn av skjellsordene. Dem hadde jeg hørt før. Det som traff, var den frekke, altoppslukende løgnen. Forsøket på å legge beslag på alt jeg hadde bygget. Livet mitt. De søvnløse nettene. Ideene. Arbeidet.
Et lavt klikk hørtes.
Jeg gikk ett skritt frem, og stemmen min lød klarere og sterkere enn jeg hadde ventet.
— Kjære kolleger, sa jeg og lot blikket gli over de stivnede ansiktene rundt meg. — Jeg beklager denne ubehagelige episoden. La meg samtidig presentere meg for dem som ennå ikke vet hvem jeg er.
Jeg heter Anna Hansen. Jeg er grunnleggeren av «Innovative Systemer» og selskapets majoritetseier.
En bølge av hvisking gikk gjennom rommet. Erik stirret på meg som om han ikke forsto ordene.
— Hva er det du sier? Har du blitt gal?
Jeg ga ham ikke et eneste svar. I stedet vendte jeg meg mot sikkerhetssjefen.
— Følg herr Hansen til møterom tre. Lars og advokaten vår kommer straks etter. Der vil han få den formelle beslutningen om oppsigelsen presentert, sammen med vilkårene for avslutning av kontrakten.
Deretter snudde jeg meg mot de ansatte igjen. Stemmen min var blitt fastere. Den tilhørte ikke lenger en såret kvinne, men en leder.
— Og nå, kjære kolleger, ber jeg dere vende tilbake til arbeidet. Vi har mer enn nok å ta tak i.
Slike sirkusforestillinger hører ikke hjemme innenfor disse veggene. Fra og med i dag vil enhver som forstyrrer arbeidsprosessen, bli holdt ansvarlig i samsvar med arbeidsreglementet.
— Er det forstått?
Folk nikket taust, én etter én, før de langsomt spredte seg tilbake til plassene sine. Ingen protesterte. Ingen våget å diskutere. De hadde sett makten. Ikke den påtatte, ikke den høylytte — den virkelige.
Jeg gikk bort til Erik idet vaktene allerede førte ham i retning av møterommet. Den selvsikre masken hans var borte. Tilbake var bare forvirring og en redsel han ikke lenger klarte å skjule.
— Husker du middagen på restauranten forrige måned? spurte jeg lavt. — Da du ikke klarte å betale fordi du hadde glemt PIN-koden til kortet ditt?
Han svarte ikke.
— Og at jeg måtte diktere den til deg over telefonen, som til et barn? Det er der du egentlig hører hjemme, Erik.
Jeg lente meg en anelse nærmere.
— På nivået til en mann som ikke engang klarer å huske fire sifre. Alt annet du har hatt, var bare til låns. Og leieperioden er over.
Da døren lukket seg bak ham, ble det ikke stille i resepsjonen. Tvert imot. Luften fyltes straks av hundre små hviskende stemmer. Jeg forsøkte ikke å stanse dem. Jeg trøstet ingen, forklarte ingenting.
La dem snakke.
Sannheten finner alltid sin egen vei.