Jeg satte meg langsomt ned på sengekanten. Så det var i gang. Nå hadde det begynt.
— Erik, hvorfor tar du deg ikke bare en fridag? spurte jeg mykt, som om jeg fortsatt ville gi ham en vei ut. — Vi har ikke reist noe sted sammen på lenge. Vi kan kjøre ut av byen, få litt luft, hvile oss.
— Fridag? Hører du i det hele tatt hva jeg sier? Kulden kom inn i stemmen hans på et øyeblikk. — Jeg har møte med investorene om en time. Jeg kan ikke stå her som en idiot utenfor inngangen. Bare gjør det jeg ber deg om. Det er ikke vanskelig.
Han ba ikke. Han befalte. På samme måte som han befalte at middagen skulle stå klar, eller at jeg skulle hente den rene skjorten.
— Jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg, sa jeg langsomt.
I den andre enden ble det stille på en tung, trykkende måte. Bare pusten hans nådde gjennom røret.
— Hva mener du med at du «ikke tror»? hveste han. — Har de pengene fått deg fullstendig fra forstanden, eller? I kveld skal jeg vise deg. Men akkurat nå tar du telefonen og ringer!
Så smalt han på.
Jeg tok på meg jakken. Uten at jeg tenkte over det, rettet skuldrene seg. I speilet sto en kvinne jeg nesten hadde glemt at fantes.
Rolig. Samlet. En som visste hva hun var verdt.
Den neste oppringningen kom mens jeg satt i bilen. Jeg hadde akkurat svingt ut på hovedveien da navnet «Erik» lyste opp på skjermen. Jeg slo på høyttaleren.
— VAKTENE KASTER MEG UT! brølte han så høyt at det knitret i høyttalerne. — De sier jeg er oppsagt! Skjønner du det?! OPPSAGT! De ba meg spørre deg hva i helvete du har gjort!
Raseriet hans slo mot frontruten, men kom ikke inn. Det ble der ute, i hans verden, den som i dette øyeblikket var i ferd med å falle sammen.
— Jeg har ikke gjort noe, Erik. Dette er konsekvensene av dine egne handlinger.
— Mine handlinger?! Det er jeg som bærer hele dette firmaet på ryggen! Den gamle drittsekken Lars er ingenting uten meg! Har du hvisket ham noe i øret? Er dette hevn fordi jeg snakket med eiendomsmegleren?!
Jeg stanset for rødt lys. Signalet virket skarpere enn vanlig, nesten unaturlig sterkt.
— Dra hjem, Erik. Vi snakker sammen i kveld.
— Jeg drar ikke noe sted! Jeg skal vise dem alle sammen! Og deg også! Du kommer til å angre på at du åpnet munnen! Du skal krype på knærne og be meg om tilgivelse, hører du?!
Igjen brøt han forbindelsen.
Jeg tråkket bare på gassen. Foran meg lå kontoret. Mitt kontor. Og i en mappe lå oppsigelsen til den kommersielle direktøren som hadde begynt å tro altfor sterkt på sin egen uerstattelighet. Det siste dokumentet ventet bare på en signatur.
Det gamle kontoret mitt luktet svakt av støv og treverk. Lars sto ved vinduet og ventet. På skrivebordet lå den tynne mappen klar.
— Anna, alt er ordnet. Advokatene har gått gjennom papirene. Formuleringen er vanntett: gjentatte brudd på etiske retningslinjer, overskridelse av myndighet og alvorlig skade på selskapets omdømme.
Jeg løftet pennen. Det kjølige metallet lå godt i hånden.
— Takk, Lars. Jeg setter pris på hjelpen din.
— Det er jobben min, svarte han med et svakt smil. — Å beskytte selskapets interesser. Og dine.