Jeg likte ham. Han var ambisiøs, pågående og desperat etter å lykkes. Jeg ga ham en mulighet. Senere ga jeg ham også navnet mitt og hjertet mitt.

Han visste heller ikke at den gråhårede, strenge Lars, mannen han kalte sjef og var redd for å motsi, hadde vært min aller første programmerer, og at han nå bare formelt satt som øverste leder.

Han hadde ingen anelse om at stillingen hans som toppleder i virkeligheten bare var en rolle han fylte på mine vegne, mens selskapet fortsatt ble styrt etter mine instrukser.

På papiret var alt ordnet plettfritt gjennom en kjede av holdingselskaper. Ingen dokumenter som var tilgjengelige for den daglige ledelsen, viste hvem som til slutt satt igjen som reell eier og mottaker av overskuddet.

For tre år siden trakk jeg meg tilbake. Ikke på grunn av eiendommene. På grunn av ham. Han tålte ikke at jeg lyktes.

Hver anbudsrunde vi vant, hver avtale som gikk i boks, traff stoltheten hans som et slag. Han ble mørkere, kortere i tonen, stadig mer irritabel.

Og jeg gjorde den største feilen av alle: Jeg innbilte meg at ekteskapet vårt kunne reddes dersom jeg tok et skritt bakover. Jeg lot ham få følelsen av at det var han som bestemte. At det var han som forsørget familien.

Jeg trodde det ville gjøre ham lykkelig. Men makt ga ham ikke ro. Den ødela ham.

Uten et ord strakte jeg hånden mot telefonen. Fingrene mine var helt stø. Jeg åpnet kontaktlisten og fant navnet Lars.

Meldingen jeg skrev, var kort: «God kveld, Lars. Vennligst klargjør en umiddelbar oppsigelse av Hansen. Fra i morgen tidlig skal vaktholdet ikke slippe ham lenger enn resepsjonen. Jeg kommer klokken ni og signerer alt.»

Svaret kom før det var gått et minutt.

«Det ordner seg, Anna.»

Jeg løftet blikket mot mannen min. Han satt der med et fornøyd smil, skråsikker på både sin egen rett og sin egen makt.

Nyt denne natten, tenkte jeg. Den blir den siste.

Neste morgen oppførte Erik seg som om ingenting hadde skjedd. Han nynnet inne i dusjen, ropte høyt at jeg måtte finne frem en ren skjorte til ham, og på bordet lå det igjen en våt ring etter espressokoppen han bare hadde drukket halvparten av.

Han var livlig, opplagt og full av energi. Gårsdagens samtale virket enten helt glemt, eller så hadde han ganske enkelt avfeid den som uviktig.

— Jeg har et viktig møte med investorene i dag, slengte han ut mens han strammet slipset foran speilet. — Prøv å la være å ringe meg for småting. Og få nå ordnet den saken med leiligheten også. Ikke dra det ut lenger.

Han kysset meg på kinnet uten å legge merke til at jeg ikke engang snudde ansiktet mot ham. Duften av parfymen hans, som jeg en gang hadde likt, virket plutselig tung og kvelende.

Den første telefonen kom klokken kvart på ni. Jeg sto akkurat og vurderte hvilken buksedress jeg skulle ta på. Den strenge, svarte.

— Anna, det er noe tull med adgangskortet mitt, sa han. Stemmen hans var irritert, men han forsøkte fremdeles å holde den i tøylene. — Jeg kommer ikke inn. Ring Lars og be ham si til de idiotene i vakten at de skal slippe meg gjennom. Jeg får ikke tak i ham, nummeret står i notatboken.