— Jo, sa hun. — Når jeg er sikker på at det ikke kommer flere samtaler midt på natten.
De neste tre dagene hørte de ikke et ord fra Inger.
Bare det var i seg selv uvanlig. Svigermoren pleide aldri å tie i mer enn et døgn. Etter en krangel ringte hun som regel allerede neste morgen, som om ingenting hadde skjedd, med en ny fortelling om blodtrykket sitt eller naboene. Men denne gangen kom det ingenting. Erik gikk rundt som en skygge av seg selv. Han tok opp telefonen, så på skjermen, la den fra seg igjen. Om og om igjen.
Anna betraktet ham og tenkte: Så det er dette som skjer. Slik virker det. Inger trengte ikke rope for å legge press på ham. Tausheten gjorde jobben. For Erik var morens stillhet verre enn et hvilket som helst utbrudd. Den betydde: Jeg er så såret at jeg ikke engang vil snakke med deg. Han visste det. Og hun visste at han visste det.
Den fjerde dagen holdt han ikke ut lenger. Han ringte selv.
Anna satt i rommet ved siden av og arbeidet. På skjermen lå regnearkene åpne, fulle av tall, kolonner og grafer. Hun skrudde ned lyden på høyttaleren og lyttet. Hun gikk ikke bort til døren, men fanget opp bruddstykker gjennom veggen.
— Mamma, hvordan går det med deg? … Jeg blir urolig … Mamma, ikke vær så stille …
Så fulgte en lang pause. Da var det Inger som snakket.
Deretter kom Eriks stemme igjen, lavere nå:
— Jeg forstår … Jeg skjønner det, mamma … Men jeg kan ikke …
Anna vendte tilbake til tabellene.
Om kvelden dro de for å handle mat. Det var en helt vanlig augustkveld: supermarkedet lå ti minutter unna med bil, og allerede ved utkjørselen fra gårdsplassen sto trafikken nesten stille. Erik kjørte uten å si noe. Anna så ut på byen, på asfalt, støv og den glødende sensommerluften. Lyset hadde den særlige augustfargen; solen brant ikke like hardt lenger, men den blendet fortsatt.
— Hun sa at jeg har valgt kona mi framfor moren min, sa han til slutt, uten å ta blikket fra veien.
— Jeg vet.
— Og at jeg fra nå av er en fremmed for henne.
— Det går over, svarte Anna. — Det gjør det alltid.
— Du kjenner henne ikke.
— Erik, jeg har kjent henne i fire år. Anna snudde seg mot ham. — Hun sa at du var en fremmed da du ikke kom i bursdagen hennes, husker du, den gangen vi var i Oslo. Hun sa det da du ikke ville gi henne penger til oppussing av gangen. Hun sa det da vi ikke inviterte henne til å bo hos oss rett etter bryllupet. Hver gang er det det samme: fremmed, svik, forlatt. Og hver gang ringer hun likevel uken etter.
Han svingte inn på parkeringsplassen, slo av motoren og ble sittende med hendene på rattet.
— Det forandrer ikke at hun er ensom.
— Nei, det gjør det ikke, sa Anna. — Nettopp derfor foreslo jeg en ordentlig løsning. Hun selger leiligheten, flytter hit, og vi hjelper henne med å lete, hjelper med flyttingen, besøker hverandre. Det er rettferdig.
— Hun vil ikke selge.
— Jeg vet hva hun ikke vil. Hun vil beholde det hun har der, og samtidig få noe her. På vår regning. Anna åpnet bildøren. — Kom, vi må fortsatt lage middag.
Inne i supermarkedet var luften kjølig og tett av mennesker. Det var kveldens travleste time: fulle handlevogner, barn som hang ved godterihyllene, slitne kasserere med mekaniske bevegelser. De gikk mellom reolene uten å snakke. Hver tok det de pleide. Hun la tomater i kurven, han fant brød. Hun sjekket datoen på osteforpakningen, han valgte vann. Hverdagen fortsatte. Nesten provoserende vanlig, med tanke på alt som hadde skjedd.