Ved kjøledisken med meierivarer stanset Erik.

Han ble stående et øyeblikk foran hyllene, som om han først nå hadde bestemt seg for å si det.

– Anna. Jeg burde ha snakket med deg. Med én gang hun ringte første gang, allerede for en uke siden. Hun hadde gått og vendt på den tanken lenge, jeg bare … jeg innbilte meg at det ville gå over av seg selv.

Anna tok en kartong kefir fra hyllen og snudde seg mot ham.

– Hvorfor sa du ingenting?

– Fordi jeg visste hvordan samtalen kom til å ende. – Han trakk svakt på den ene skulderen. – Du ville si nei. Hun ville presse meg. Og jeg ville havne midt imellom dere igjen. Så jeg utsatte det.

– Og det ble bedre av det?

Han svarte ikke. Det var heller ikke nødvendig.

De gikk videre til kassen og la varene opp på båndet. Erik fant frem kortet, og akkurat i den lille, hverdagslige bevegelsen – en bevegelse Anna hadde sett hundrevis av ganger før – kjente hun plutselig hvor sliten hun var. Ikke sint. Ikke såret engang. Bare trett. Fire år. I fire år hadde hun sett ham forsøke å holde balansen mellom henne og moren, og hver gang hadde hun håpet at han endelig skulle velge deres eget hjem. Ikke fordi han var presset opp i et hjørne, men fordi han selv ville det. Som en voksen mann.

Kanskje han kom til å gjøre det nå. Kanskje noe faktisk hadde flyttet på seg denne gangen.

Eller kanskje ikke.

Inger ringte på fredag. Uten forvarsel, på eget initiativ. Erik sto i dusjen, og telefonen hans lå på bordet. Anna så navnet lyse opp på skjermen og tok samtalen.

– Anna, sa svigermoren. Stemmen var tørr, helt uten den påtatte mildheten hun ellers pleide å pakke ordene inn i. – Jeg må snakke med deg.

– Jeg hører.

– Jeg har tenkt på leiligheten. Jeg … skal se hva jeg kan få til med min. Kanskje jeg leier den ut foreløpig. Det blir i det minste noen penger av det. Men jeg vil vite at dere hjelper meg med å finne et sted å bo her. Erik lovet det.

Anna tidde et øyeblikk. Utenfor vinduet lå kveldens bylyder som et jevnt teppe: en port som slo igjen et sted, dempet musikk fra naboleiligheten, biler som rullet forbi nede i gaten.

– Hvis du leier ut eller selger der du bor nå og faktisk ser etter noe her, så hjelper vi deg, sa hun. – Det kan jeg love.

– Du, sa Inger, og hun uttalte ordet som om det smakte vondt. – Så det er du som bestemmer i familien nå.

– Erik og jeg bestemmer sammen, svarte Anna rolig. – Derfor sier jeg det samme som han ville sagt.

Det ble stille i den andre enden.

– Greit, mumlet svigermoren til slutt. – Jeg får tenke litt mer på det.

Så brøt hun forbindelsen.

Fem minutter senere kom Erik ut av badet med et håndkle over skuldrene. Han stoppet straks han så ansiktet hennes.

– Var det mamma?

– Ja.

– Og?

– Hun tenker, sa Anna. – Det er i det minste noe.

Samme natt, mens Erik sov, sto hun opp og gikk ut på kjøkkenet. Hun fylte et glass med vann og åpnet vinduet. Augustluften som sivet inn gjennom åpningen, var litt lettere enn den hadde vært uken før. Nettene hadde så vidt begynt å kjølne. Ikke mye, men nok til at man merket det. Måneden nærmet seg slutten. Snart var det september.