— Mamma, vent litt, sa han.

Så rakte han telefonen til Anna.

Hun ble overrasket. Det hadde hun ikke ventet. Likevel tok hun den.

— God dag, Inger.

I den andre enden stoppet stemmen brått. Et lite øyeblikk var det helt stille. Deretter skiftet svigermoren tone så raskt at det nesten var komisk; stemmen ble mildere, rundere, nesten kjærlig.

— Anna, kjære deg! Å, jeg visste ikke at du var der. Du får virkelig unnskylde meg.

Det var ikke meningen å forstyrre så tidlig, men det har oppstått en situasjon her hos meg …

— Jeg fikk det med meg, sa Anna med jevn stemme. — Jeg sov ikke i natt, jeg heller.

Stillheten i den andre enden ble liggende litt lenger denne gangen.

— Inger, jeg skjønner at du gjerne vil bo nærmere sønnen din. Det er ikke noe rart i det. Men Erik og jeg har ikke mulighet til å kjøpe en leilighet til deg. Pengene våre er egenkapital til bolig for oss som familie. Vi har spart i tre år.

— Men kjære Anna, jeg ber jo ikke om det for alltid! Jeg betaler alt tilbake når jeg kommer meg på plass …

— Du sa til Erik at du ikke ville selge leiligheten din. At den bare kunne bli stående.

Igjen ble det stille. Men nå var pausen av en annen sort. Den som kommer når noen merker at de er blitt avslørt.

— Jeg vet jo ikke ennå hvordan alt blir …

— Nettopp, og det vet ikke vi heller, svarte Anna rolig, nesten vennlig. — Derfor foreslår jeg dette: Du selger leiligheten der, og så hjelper vi deg med å finne noe her som passer innenfor budsjettet ditt. Vi ser på alternativer sammen, drar på visninger sammen. Det er en ryddig løsning.

— Ryddig? Det er da ikke ryddig! Ingers stemme mistet all mykhet på et øyeblikk. — Mener du at jeg skal selge det siste jeg har? Erik, hører du hva hun sier?

Erik sto ved vinduet og stirret inn i glasset.

— Jeg hører, mamma.

— Og? Skal du bare la kona di snakke slik til moren din?

— Mamma, sa han etter en kort pause, — Anna har rett.

Stillheten som fulgte, var fullstendig. Anna kunne nesten kjenne det på kroppen: I den andre enden ble noe flyttet på, noe samlet seg, gjorde seg klart til neste angrep.

— Så det er slik det er blitt. Kona betyr mer enn moren din. Jeg har gitt deg hele livet mitt, gjort alt for deg, og så …

— Mamma, ikke begynn.

— Ikke begynn? Jeg ligger våken om nettene, hjertet verker, og du sier ikke begynn?

Erik tok telefonen ut av hånden til Anna.

— Mamma, jeg ringer deg i kveld, sa han.

Så avsluttet han samtalen.

De ble stående på kjøkkenet uten å si noe. Utenfor murret byen videre. Et sted nede i gården lo noen barn. En due slo vingene mot vindusruten fra utsiden, igjen og igjen, som om den ikke klarte å begripe hvorfor den ikke kunne fly rett gjennom.

— Hun kommer ikke til å gi seg, sa Erik lavt.

— Jeg vet det.

— Hun kommer til å ringe hver eneste dag. Hun kommer til å si at jeg har forlatt henne.

— Det vet jeg også.

For første gang den morgenen så han ordentlig på henne. Ikke ned i gulvet, ikke bort mot skapene, men rett på henne.

— Du setter ikke pengene tilbake på felleskontoen?

Anna brukte et sekund på å svare. Augustsolen presset varmen inn gjennom vinduet, viften i hjørnet flyttet bare den tunge luften rundt i rommet, og et sted dryppet kranen. Hun hadde fortsatt ikke fått seg til å ringe rørleggeren.