Hun gikk ikke ut i gangen for å lage en scene. Det var ingen vits. Nattlige oppgjør var ikke hennes måte å gjøre ting på. I stedet reiste hun seg, tok noen slurker vann fra glasset på nattbordet og satte det rolig tilbake.

Hun lot blikket gli bort på mannen som sov ved siden av henne, før hun krøp tilbake under dynen.

Frem til morgenen hadde hun tid nok.

Klokken sju satt hun allerede med mobilen i hånden. Erik sov fremdeles; dersom han ikke skulle på jobb, kunne han alltid sove til ni uten problemer. Anna listet seg ut på kjøkkenet, fylte vannkokeren og satte den på. Mens den begynte å summe, åpnet hun bankappen.

Overføringen tok førti sekunder.

Hun gjorde ingenting forhastet. Hun helte te i koppen, la en sitronskive oppi og satte seg ved vinduet. Ute var gårdsplassen i ferd med å våkne langsomt til liv. En kvinne gikk forbi med hunden sin, den gamle mannen fra første etasje bar en søppelpose mot containeren, og noen duer vagget travelt frem og tilbake langs fortauskanten som om de hadde viktige ærender. Det var august. Varmen lå allerede i luften, selv om dagen knapt hadde begynt.

Erik kom ut på kjøkkenet litt over halv ni. Håret sto til alle kanter, og han hadde det uttrykket hun kjente så godt: blikket som gled unna hver gang noe var galt. Han mumlet et «god morgen», rotet litt i kjøleskapet og skjenket seg et glass juice.

— Skal du noe sted? spurte Anna.

— Bare noen ærender, svarte han. — Må innom banken og ordne noe.

Hun nikket bare og vendte ansiktet mot vinduet igjen. Tjue minutter senere gikk han. Hun hørte ytterdøren smelle igjen nede i oppgangen.

Førti minutter etterpå ringte telefonen.

Anna lot den ringe tre ganger før hun svarte.

— Anna. Stemmen hans lød annerledes. Lavere. Strammere. — Anna, hva har skjedd med kontoen?

— Ingenting har skjedd, sa hun og tok en slurk av teen. — Jeg flyttet pengene over på min egen konto.

Det ble stille.

— Hvorfor gjorde du det?

— Erik, sa hun rolig. — Du gikk ut i gangen klokken tre i natt. Du hvisket i telefonen i en halvtime. Trodde du virkelig at jeg sov?

Stillheten i den andre enden ble så kompakt at hun nesten kunne merke hvordan alt sank sammen inni ham.

— Jeg hørte alt. Om hybelen. Om moren din. Om at det var best at jeg ikke fikk vite noe. Alt sammen.

— Anna …

— Ikke avbryt meg. Hun satte koppen fra seg. — Du har to muligheter nå. Den første er at du kommer hjem, og så setter vi oss ned og snakker ordentlig sammen, som voksne mennesker. Om moren din, om pengene og om alt det andre. Den andre er at du går til en advokat, og så begynner vi å dele det vi eier. Velg selv.

Hun hevet ikke stemmen. Nettopp det gjorde ordene mer ubehagelige enn et utbrudd ville ha gjort.

Erik var tilbake etter tjue minutter.

Anna hørte ham i trappen. Han gikk sakte, som om hvert trinn krevde mer krefter enn det burde. Nøkkelen skrapte nølende i låsen før døren gikk opp. Han kom inn i gangen, tok av seg joggeskoene og ble stående i kjøkkendøråpningen. Måten han så på henne på, var som om hun var noe han hadde kjent hele livet, men som plutselig hadde fått en form han ikke forsto.