På kjøkkenet manglet vi nesten alt. I lommeboken lå det 230 kroner igjen fram til forskuddet. Lønnen til Erik skulle komme om fire dager, men de siste månedene hadde han sendt en del av pengene sine til moren, mens resten forsvant til bilen og kvelder ute med kamerater.
Mine penger gikk til boliglån, strøm, vann, internett, mat og kredittkortet hans.
Han kalte det felles økonomi.
Jeg kalte det en vane med å ta.
Klokken fem var jeg ferdig med jobben. Ikke fordi oppgavene hadde vært enkle, men fordi jeg hadde lært meg å skrive mens vannet kokte på komfyren, og svare kunder mens jeg sto i kassakø. På kjøkkenbordet lå varene jeg hadde fått tak i på nærbutikken: kyllinglår, poteter, gulrøtter, grønne erter, brød og to pakker billige kjeks.
Til ni personer var det knapt nok.
Særlig når gjestene ikke kom for å hjelpe til, men for å feire.
Erik kom hjem en halvtime før alle skulle komme. Han dro med seg lukten av tobakk og kald luft inn i gangen.
– Hvorfor er ikke bordet dekket ennå?
– Fordi jeg nettopp ble ferdig med arbeidet mitt.
– Anna, vær så snill, ikke få meg til å le. Hva slags jobb tar hele dagen for deg? Du kan jo lage mat samtidig.
– Jeg kan. Men jeg er ikke forpliktet til det.
Han stirret på meg som om jeg nettopp hadde sagt noe uanstendig.
– Mamma kommer i dag. Ikke lag drama.
– Dramaet startet du da du inviterte ni mennesker til leiligheten uten å si fra.
– Dette er mitt hjem også.
Da ble jeg stille.
Leiligheten var kjøpt to år før vi giftet oss. Pengene kom fra salget av et lite rom jeg hadde arvet etter bestemoren min, og resten hadde jeg spart opp selv. Det visste Erik godt. Han hadde vært med på å velge møbler og spøkte den gangen med at han virkelig hadde vært heldig som fikk fast adresse hos meg.
Senere begynte vitsene å få en annen klang.
«Leiligheten vår.»
«Veggene våre.»
«Pengene våre.»
Likevel var det av en eller annen merkelig grunn fortsatt jeg som betalte ned på lånet.
Da Erik gikk på badet for å dusje, åpnet jeg bankappen. Tallene som lyste mot meg, var altfor velkjente: månedlig terminbeløp på boliglånet, strøm, vann, internett, forsikring og matutgifter. Litt lenger nede i oversikten dukket det opp en overføring.
til Eriks kort, gjort en uke tidligere.
Femten tusen kroner.
Det var honoraret for et stort oppdrag jeg hadde fullført midt på natten, ved kjøkkenbordet, med en kopp te som for lengst var blitt kald. Erik hadde sagt at han bare trengte å låne dem noen dager, og at alt skulle tilbake så snart lønnen kom.
Pengene kom aldri tilbake.
Derimot betalte han verkstedregningen på bilen sin samme dag.
Jeg kom på hvordan han, flere år tidligere, hadde snakket varmt om at vi skulle legge penger til side til en ferie. Den gangen trodde jeg på ham. Vi opprettet en felles sparekonto, men Erik fant raskt en grunn til å tømme den. Først var det broren som trengte hjelp. Så var det moren. Deretter hadde han «satt litt inn i en smart mulighet» med en bruktbil.
Og hver gang jeg spurte hvor sparepengene hadde blitt av, svarte han bare:
– Du er jo ikke en fremmed. Alt blir i familien.