Anne så på ham.

Lenge.

Svært lenge.

Inger flyttet nesten umerkelig på seg i stolen.

— Erik har regnet helt riktig, sa hun. — En mann må ta ansvar for de store avgjørelsene. Og for jenta vil det faktisk være roligere å være hos en eldre kvinne en stund. Senere kommer du til å takke oss for at du ble tatt imot med alt du har med deg, uten at noen lot seg skremme.

Anne la fra seg gaffelen. Forsiktig. Uten en lyd mot tallerkenen.

— Si meg helt ærlig, sa hun lavt og holdt blikket festet på Erik. — Regnet du med at jeg skulle tie stille igjen?

Han blunket.

— Hva snakker du om?

— Om hvordan du og moren din på onsdag satt og diskuterte datteren min, leiligheten min og virksomheten min.

Stillheten kom ikke som et smell. Den bare la seg i rommet, tykkere enn før.

Inger ble kritthvit i ansiktet.

— Sto du og lyttet? freste hun.

— Jeg hørte dere, svarte Anne. — Det er ikke det samme.

Erik smilte raskt, men smilet begynte allerede å gli av ham.

— Anne, du misforstår vinkelen her. Vi snakket bare teoretisk. Som voksne mennesker som prøver å bygge et liv.

— Teorien din var bemerkelsesverdig detaljert. Ida til bestemoren, leiligheten ut på markedet, studioet over på deg. Og alt ble sagt så rolig, som om regningen allerede var min.

Inger fnyste.

— Herregud, for et skuespill. En mann tenker fremover, og hun gjør det om til en tragedie.

— Nei, sa Anne stille. — Det er mye enklere enn som så. Jeg så mønsteret.

Hun tok ringen opp av lommen og la den på bordet ved siden av mappen.

Erik stirret på den som om han ikke forsto hva han så.

— Hva er det du driver med?

— Jeg avlyser bryllupet.

— På grunn av en samtale? Han lo, men latteren var stram. — Anne, dette er ikke seriøst.

— Det var seriøst da du begynte å blande deg inn i leiekontrakten bak ryggen min. Det var seriøst da du kom trekkende med en fullmakt uten å spørre om jeg i det hele tatt ønsket å gi deg rett til å bestemme på mine vegne. Og det var svært seriøst da datteren min måtte høre moren din si at hun midlertidig kunne flyttes vekk for at dere skulle få det mer behagelig.

Inger fór opp i kinnene.

— Det har jeg aldri sagt!

— Ida finner ikke på slike ting. I motsetning til dere.

Erik lente seg frem over bordet.

— Nå ødelegger du alt fordi du er opprørt.

— Nei, svarte Anne. — Mot slutten ble jeg faktisk helt rolig.

— Du kommer til å angre, presset han frem mellom tennene. — Med et barn, et lite studio og boliglån… Tror du virkelig slike tilbud vokser på trær?

Akkurat det spørsmålet var kveldens mest skitne sannhet.

Ikke kjærlighet. Ikke familie. Et tilbud. Som en avtale. Som en tjeneste en kvinne med barn burde være takknemlig for, og helst betale tilbake med taushet.

Anne så på ham, og plutselig forsto hun at det ikke gjorde vondt lenger. Smerten hadde vært der tidligere, mens hun fortsatt håpet at alt kunne repareres. Nå var bildet klart.

— Det passer deg å kalle det et tilbud, sa hun. — Jeg ser det for det det er nå: et regnestykke.

Inger slo håndflaten hardt i bordet.

— Hvem tror du egentlig at du er? En kvinne med bagasje, med barn og et knøttlite studio. Erik prøver jo å løfte deg opp, og du vender ham ryggen.