— Det ønsker nesten alle. Nettopp derfor lar folk seg fange av ord om omsorg. Men ekte omsorg gjør livet lettere når noen står ved siden av deg. Den tvinger deg ikke til å signere papirer og deretter begynne å vokte hver eneste dør.

Senere kom Per inn i bildet.

Han leste gjennom fullmakten, tok på seg brillene, tok dem av igjen og sa med en ro som gjorde ordene enda tyngre:

— Anne, du skylder ingen takknemlighet for et frieri bare fordi du har barn.

Hun rykket til.

— Har jeg sagt at jeg skylder noen det?

— Nei, svarte han. — Men du lever som om du gjør det.

Han reiste seg, gikk bort til vinduet og fortsatte, lavere nå:

— En mann som elsker en kvinne med barn, begynner ikke å planlegge hvor barnet skal plasseres for at han selv skal få det mer komfortabelt. Han finner plass til barnet ved siden av seg.

Den setningen traff henne hardere enn hele fullmakten.

Da kvelden kom, visste Anne allerede hva hun skulle gjøre.

Det skulle ikke bli noe skrik. Ingen sammenbrudd. Ingen pute dynket i tårer. Hun hadde heller ikke noe behov for å lage en dramatisk avsløring i oppgangen. Hun var for sliten av andres teater.

I stedet inviterte hun Erik og Inger på middag lørdag.

— Så kan vi snakke om alt på én gang, sa hun mildt i telefonen. — Papirene også.

Erik ble så tydelig lettet at Anne lukket øynene et lite sekund.

— Der ser du, lo han kort. — Jeg visste jo at du var fornuftig.

Fornuftig.

Det var et av Ingers favorittord også. Som regel betydde det en kvinne som ga etter i tide.

På lørdag laget Anne potetgrateng, satte frem en salat med agurk, skar opp brød og fant frem det fine fatet til kaken. For første gang på mange måneder forsøkte hun ikke å gjøre kvelden hyggelig for alle andre. Bare for seg selv og Ida.

Ida hadde hun kjørt til Kari et par timer tidligere. Kari hadde tilbudt seg det uten å nøle.

— Barnet skal slippe å høre på voksnes elendighet, hadde hun sagt kontant.

Klokken sju kom de begge.

Inger hadde på seg en lys drakt og bar det samme uttrykket hun pleide å ha når hun ikke gikk inn i et hjem, men inn i et rom hun allerede mente var vunnet. Erik kom med en bukett roser, en mappe under armen og den selvsikre holdningen til en mann som i tankene allerede hadde satt seg i sjefsstolen i noe som ikke tilhørte ham.

— Så deilig det lukter, sang Inger. — Ja, dette er en brud å være stolt av.

Anne tok imot kåpen hennes, hengte den pent opp og svarte ikke.

De satte seg raskt til bords. I begynnelsen gled samtalen av gårde som om ingen rundt bordet hadde planer om å flytte henne ut av sitt eget liv. Inger fortalte om en bekjent som hadde kjøpt seg hus utenfor byen. Erik spøkte om kundene i studioet. Anne la mer salat på tallerkenene deres og lyttet til hvordan han vugget seg selv inn i troen på at alt allerede var avgjort.

Mot slutten av måltidet dro han frem mappen.

— Vel, sa han og smilte mens hånden gled over forsiden. — Skal vi gjøre dette ordentlig? Her er fullmakten, og her har jeg skissert litt rundt salget av leiligheten. Jeg har sett på hvordan vi kan samle alt på en smart måte. Innen høsten kan vi være på et helt annet nivå. Studioet blir mitt område, du kan ta deg av kundene, og Ida kan bo hos bestemoren sin den første tiden. Det blir enklere for alle.