Erik skjønte fortsatt ingenting.

Han fulgte Anne og Ida hjem, kysset Ida på toppen av hodet, foreslo at de kunne dra og se på gifteringer til helgen, og hvisket til Anne i oppgangen da de skulle si farvel:

— Du virker så lukket i kveld. Ikke begynn å gruble deg bort, ok?

Hun smilte så rolig til ham at skuldrene hans senket seg.

— Det skal jeg ikke, pustet hun.

Den natten sov ikke Anne.

Ida lå tett inntil henne, pustet stille og jevnt, krøllet sammen rundt den gamle tøypåsen av en kanin hun aldri helt hadde klart å vokse fra. Utenfor vinduet lå veien og brummet i mørket. Noen ganger klirret det svakt i radiatoren. Ute på kjøkkenet blinket lyset på ruteren med små, kalde rykk.

Anne lå våken og stirret inn i mørket. Én etter én hentet hukommelsen frem alle detaljene hun før hadde glattet over.

Hvordan Erik hadde studert boliglånsutskriften hennes altfor nøye.

Hvordan han en gang hadde spurt hvem som eide hvilken del av leiligheten etter skilsmissen, og om det lot seg gjøre å «ordne noe der uten masse unødvendig papirarbeid».

Hvordan han hadde fleipet med at Ida sikkert ville ha godt av litt disiplin i et «ordentlig kvinnehjem med eldre folk» dersom Anne ble gravid igjen.

Hvordan han stadig hadde spurt om leiekontrakten på salongen, om huseieren, om hvem som hadde signaturrett, og hvilken selskapsform hun brukte.

Hvordan Inger ved familiemiddagene aldri sa «dere», men alltid: «Erik og jeg har bestemt.»

Det mest skremmende var at Anne nå visste nøyaktig hvordan alt ville ende dersom hun lot som om hun ikke hadde hørt noe. Først en fullmakt. Så salg av leiligheten. Deretter en fremmed stemme som sa: «Du gikk jo med på det selv.» Og ved siden av henne Ida, som i sitt eget lille rom plutselig ville bli like midlertidig som Annes egne bekymringer en gang hadde virket.

Om morgenen sendte Erik henne en blomsterbukett og et bilde av utskrevne dokumenter.

«Kommer innom i kveld. Vi bør bare få signert i ro og mak, så slipper vi stress senere.»

Han forsøkte ikke engang å skjule det lenger. Han var sikker på at hun var klar.

Anne dro ikke hjem etter jobb. Hun dro rett til Kari.

Kari leste gjennom fullmakten raskt, uten å la ansiktet røpe noe. Så la hun arkene fra seg, foldet hendene foran seg på bordet og møtte blikket til Anne lenge.

— Hvis du skriver under på dette, kan han opptre på dine vegne i avtaler som gjelder eiendelene dine.

…boligen din og studioet ditt. Ikke nødvendigvis slik at han kan selge alt over hodet på deg der og da, men han får åpnet en ganske stor dør for seg selv.

— Han sier at det bare er praktisk, mumlet Anne. — At mannen i huset må kunne ta ansvar for familien.

Kari trakk pusten rolig.

— Det høres pent ut. Og det er fryktelig bekvemt for ham.

Anne ble sittende rett overfor henne. Plutselig kjente hun at det som bredte seg i magen, ikke var redsel. Det var sinne. Ikke høyt, ikke flammende. Mer som en kald, jevn strøm.

— Jeg ønsket meg bare et ekteskap, sa hun lavt. — Et vanlig liv. Uten kamp. Uten at jeg igjen måtte forsvare hjemmet mitt med nebb og klør.

Kari nikket langsomt.