— Kvinner som deg går sjelden under fordi noen slår dem. De går under fordi de tror på ordene: «Det er bare til det beste.»

Anne hadde tiet. Akkurat den tausheten husket hun nå med ubehagelig klarhet.

Det hadde også vært en annen advarsel.

Per, faren til den avdøde venninnen hennes, hadde en tung og rolig stemme og en måte å snakke på som fikk det til å høres ut som om han hele livet hadde betalt for andres feil fra egen lomme. En dag ba han Anne komme innom, visstnok fordi han trengte hjelp med noen gamle papirer knyttet til en garasje.

Han bodde alene i en leilighet med mørke møbler, gamle bøker og en tobakkslukt som hadde trukket så langt inn i stoffet at selv gardinene virket farget av den. Da Anne, nesten i forbifarten, fortalte at Erik hadde foreslått å sette firmaet hennes over på ham «for ryddighetens skyld», lente Per seg bakover i stolen og ble sittende lenge uten å si noe.

Til slutt sa han:

— Kjærlighet og fullmakter bør ikke blandes for tett. Folk som virkelig skal bygge et liv sammen, begynner ikke med å få andres eiendeler skrevet over på seg.

— Han sier det blir tryggere sånn.

— For hvem?

Spørsmålet ble sittende fast i hodet hennes. Det slapp aldri taket.

Mot slutten av sommeren snakket Erik nesten åpent om å selge leiligheten hennes.

Først gjorde han det forsiktig.

— Anne, tenk litt praktisk. En toroms binder bare penger. Vi kunne solgt den, kjøpt noe større til oss, og brukt en del på å utvikle salongen.

Senere kom han tilbake til det med mer tyngde.

— Området ditt er attraktivt. Den går fort. Med de pengene kunne vi sluttet å rote med småbeløp.

Til slutt ble stemmen hans hardere.

— Du tenker fortsatt som en kvinne etter skilsmisse. Du må begynne å tenke som en familie.

Anne svarte sjelden. Hun sa ikke ja, men hun skar heller ikke gjennom. Og Erik tolket stillheten hennes som svakhet.

Ida merket alt før de voksne rakk å innrømme noe.

En kveld sto Anne ved vasken og skylte hårfarge ut av små skåler etter dagens siste kunde, mens Ida satt ved kjøkkenbordet med lekseboken foran seg. Plutselig spurte jenta, uten å se opp:

— Mamma, hvis du gifter deg med ham, skal jeg bo sammen med dere da? Eller et annet sted?

Anne mistet nesten penselen hun holdt.

— Hvorfor spør du om det?

Ida trakk på skuldrene, blikket fortsatt festet til arket.

— Tante Inger sa bare at barn noen ganger har godt av å bo hos besteforeldre en stund, mens de voksne bygger familie.

Det ble tomt inne i Anne.

— Når sa hun det?

— Forrige søndag. Da du gikk ut på balkongen.

Først da så Ida opp. Det var ingen dramatikk i øynene hennes, ingen tårer, ingen anklage. Bare den stille redselen barn bærer når de ikke har ord som er store nok.

— Jeg vil ikke være til overs, mamma.

Anne dro henne inntil seg så hardt at Ida til slutt lo og protesterte fordi lekseboken ble krøllet. Men inni Anne hadde noe allerede begynt å reise seg. En ubehagelig visshet. Den typen kvinner ofte skyver langt unna, fordi det å erkjenne den betyr at man ikke bare må rive opp planer, men også sin egen søte tro på et normalt liv.

Etter det hun senere hørte på kjøkkenet hos Inger, døde den troen raskt. Uten seremoni. Uten vakre avskjeder.