— Salongen er jo søt, for all del. Men det er vel ikke akkurat noe å bygge en seriøs familie på. Mer en liten damesyssel.

— Leiligheten er fin. Der har du vært heldig. Det er ikke alle kvinner med barn som får det så godt tilrettelagt.

Det verste var egentlig ikke hva Inger sa. Det mest motbydelige var måten Erik reagerte på. Eller rettere sagt: måten han nesten ikke reagerte på i det hele tatt.

— Mamma, gi deg da, kunne han si med et flir. — Du har en tunge som en barberkniv.

Og så var det alt. Ikke én eneste gang ba han henne bestemt holde munn. Ikke én eneste gang satte han henne på plass. Ikke én eneste gang valgte han side høyt og tydelig. Han bare smilte, som om de to kvinnene selv måtte finne ut hvem som fikk lov til å være den viktigste i dette huset.

Anne likte ikke bråk. Men hukommelsen hennes var presis.

Hun husket hvordan Inger allerede den første måneden etter at de ble kjent, hadde sett Ida opp og ned og sagt lavt:

— Følsom jente. Med en sånn må man være forsiktig. Menn liker ikke for mange tårer i huset.

Hun husket også nyttårskvelden da Inger hadde lagt gavene utover med et smil som var altfor fornøyd. Til Erik hadde hun kjøpt et dyrt belte i skinn. Til seg selv en eksklusiv parfyme. Til Ida en liten notatbok til en tier. Og mens hun rakte den til jenta, hadde hun sagt, nesten vennlig:

— For et barn holder dette lenge. Hun har uansett ikke utviklet smak ennå.

Anne hadde ikke svart den gangen heller.

Hun husket en annen kveld, etter at Erik hadde fridd, da han plutselig hadde begynt å snakke om fremtiden som om han allerede satt med en ferdig plan i lommen.

— Når vi gifter oss, bør vi avklare litt hvem som har ansvar for hva, sa han lett. — Du er flinkere med økonomien i det daglige. Jeg er bedre på de store beslutningene. Det er jo mest fornuftig slik.

Ordene hadde skåret i henne allerede da. Ikke dypt nok til at hun stanset alt. Men nok til at noe i henne hadde trukket seg sammen.

Det verste var at hun, innerst inne, allerede den gangen hadde ant hvor hun var i ferd med å bli dyttet. Hun hadde bare ønsket så sterkt at hun tok feil.

Kari Hansen, kvinnen Anne leide lokalet til salongen av, oppfattet det tidligere enn de fleste.

Kari var en slik kvinne som aldri trengte å heve stemmen. Hun behøvde det ikke. Hun hørte likevel nøyaktig når en samtale begynte å lukte fare.

Den dagen hadde Anne kommet innom kontoret hennes for å skrive under på forlengelsen av leiekontrakten. Rommet bar duften av kaffe, papir og en kostbar håndkrem. På skrivebordet lå kontraktene pent ordnet, og i vinduskarmen sto en blankbladet fikus som så ut som om den aldri hadde kjent støv.

— Erik ringte meg, sa Kari uten å løfte blikket fra papirene.

Anne så opp.

— Hvorfor det?

— Han lurte på om leieavtalen kunne overføres til ham etter bryllupet. Han spurte veldig ryddig, skal han ha. Ikke brutalt. Han pakket det inn i ansvar, familie og utvikling av virksomheten din.

Anne lo kort. Lyden kom nesten av seg selv, flat og mekanisk.

— Han mente sikkert bare å gjøre ting ordentlig.

Da tok Kari av seg brillene et øyeblikk og så på henne over kanten av dem.