Han sto og peste. Inger betraktet sønnen med en triumf hun knapt klarte å skjule, som en general som endelig ser soldaten sin krype opp av skyttergraven og storme fram. Anna ble stående med ryggen mot kjøkkenbenken og kjente at noe inne i henne røk. Ikke hjertet. Det var noe annet, en stram fjær som hele samlivet deres hadde vært spent opp rundt. Hun hadde trodd at et brudd ville kjennes som smerte. I stedet var det bare en voldsom lyd. Og etterpå kom en merkelig lettelse.

— Greit, sa hun så lavt at det nesten bare var luft. — Da er jeg egoisten. Da er kjærlighet altså at moren din roter i tingene mine om morgenen, mens du går til notarius publicus og ordner papirer bak ryggen min. Nå har jeg forstått alt.

Hun snudde seg, gikk ut i gangen og åpnet døren til det innebygde skapet. Fra øverste hylle dro hun ned en gammel, slitt koffert, den samme hun en gang hadde hatt med seg på studenttur. Så kom hun tilbake og slapp den ned på gulvet foran Erik. Lyden var dump, som om noe ugjenkallelig nettopp hadde falt.

— Pakk sakene dine, sa hun og så ham rett inn i øynene. — Sokker, underbukser, ladere, kvitteringen fra notaren. Alt som er ditt. Og ta med deg moren din. Om en time skal dere være ute herfra.

— Det har du ingen rett til! hylte Inger og fór opp fra krakken. — Han bor her! Han er mannen din! Vi går til retten!

— Gjør det, svarte Anna og trakk på skuldrene. — Jeg har papirene på leiligheten. Jeg har vitner på at dere kom inn her og begynte å kreve rettigheter fra første øyeblikk. Og jeg har opptak av samtalen vår på telefonen. Tro det eller ei, men jeg har også lært å forberede meg på besøkene deres. Så ja, gå gjerne til retten. Men akkurat nå skal dere ut.

Erik ble stående midt på kjøkkenet med armene hengende slapt ned langs siden. Ansiktet hans hadde mistet all farge, og det tidligere trassige uttrykket var borte. Alt det kamplystne ved ham hadde rent av ham som vann, og tilbake sto bare en forvirret mann som ikke lenger visste hvor han skulle gjøre av seg. Det var som om det først nå gikk opp for ham at dette faktisk var slutten. At det ikke ville komme flere milde formaninger, ingen flere forsøk på å glatte over, ingen som kastet seg om halsen på ham og hvisket at alt kunne glemmes. Inger rykket ham i ermet og hvisket hissig et eller annet, men han ble stående urørlig.

— Anna … mumlet han, og stemmen brast midt i navnet. — Unnskyld, da. Jeg mente ikke at det skulle bli sånn. Mamma er bare bekymret … Vi er jo familie.

— Nei, avbrøt hun ham.

Det ene ordet var kort, men det rommet mer endelighet enn alle de lange kranglene de hadde hatt til sammen.

— Vi er ikke familie. Dette er bare ditt forsøk på å løse dine egne problemer med mine ressurser. Og jeg er ferdig med å være banken din. Jeg er heller ikke en festning dere kan beleire til jeg gir etter. Du vet hvor utgangen er. Døren står på samme sted som før.

Hun snudde seg uten å vente på svar, gikk inn på badet og vred låsen om bak seg. Der inne lente hun pannen mot de kjølige flisene og trakk pusten dypt, helt ned i magen, for første gang på det som føltes som evigheter. Ute i gangen hørte hun dem snakke lavt sammen. Det kom noen dempede lyder, et skap som ble åpnet, en dør som slo litt for hardt igjen. Mor og sønn la tydeligvis råd, men Anna kjente at det ikke lenger angikk henne. Tankene hennes gled i stedet mot det som ventet etterpå: stillheten når de var borte, rommene som igjen skulle tilhøre henne, møblene hun kunne flytte akkurat dit hun ville. Den gamle sofaen Erik hadde nektet å kvitte seg med, kunne bæres ut. I vinduskarmen kunne hun sette nye blomster. Ikke blomster valgt for å tekkes noen andre, men slike hun selv likte. Uten å spørre. Uten å forklare.