— Hva er det du fabler om? Hvilken notar? spurte hun iskaldt.

Men et sted langt inne i den iskalde stemmen fanget Anna opp en dirring. Som en streng som uforvarende var blitt berørt, og som nå sto og skalv farlig nær bristepunktet.

— Jeg fant en kvittering i jakken til Erik, sa Anna.

Stemmen hennes var blitt tørr og nøktern, nesten som om hun leste opp bruksanvisningen til en støvsuger.

— Konsultasjon hos notar. Tema: fordeling av eiendom. Datoen var i forgårs. Tilfeldig? Det tror jeg ikke.

Erik ble mørkerød i ansiktet. Ikke av skam. Av raseri. Han skjøv tallerkenen så brått fra seg at omeletten skled av og landet med et ekkelt klask på voksduken.

— Har du rotet i lommene mine? Er du helt sprø? Det der er mine private ting!

— Private ting?

Anna lo kort, uten varme. I den latteren lå alt som hadde samlet seg opp gjennom årene: spydighet, utmattelse og en bitter skuffelse som smakte av malurt.

— Du bor i leiligheten min, Erik. Du spiser ved kjøkkenbordet mitt, sover i sengetøyet mitt og henger sokkene dine til tørk på radiatoren min. Og så våger du å stå her og snakke til meg om private ting? I går klaget du til moren din over sylteagurkene mine, og i forgårs dro dere to for å undersøke hvordan du kunne kapre halvparten av boligen min. Har jeg forstått rekkefølgen riktig?

Inger trakk pusten hørbart inn, la hånden mot brystet som om hjertet straks skulle svikte, og sank tungt ned på krakken.

Men Anna lot seg ikke lenger lure av dette lille nummeret. Hun kjente bevegelsen altfor godt. Den kom alltid i samme øyeblikk: når svigermoren var presset så langt opp i et hjørne at hun ikke hadde flere saklige svar igjen.

— Anna, begynte Inger, og stemmen hennes ble med ett mild og klissete, slik man gjerne snakker til et menneske man mener er ute av balanse. — Nå hisser du deg opp uten grunn. Ingen har sagt at noen skal ta noe fra deg. Vi snakker bare om rettferdighet. Om det som er rimelig. Du bor sammen med sønnen min, dere er jo en familie. Men på papiret har han ingenting her. Han er folkeregistrert hos meg, i toromsleiligheten min ute i utkanten. Samtidig er det her han faktisk bor. Synes du virkelig det er riktig? Vil du ikke at mannen din skal kjenne seg som en del av hjemmet, som en eier, og ikke som en gjest du når som helst kan vise på dør?

— Dette er leiligheten min, sa Anna langsomt og tydelig, som om hvert eneste ord ble slått fast med hammer. — Min. Den ble kjøpt før vi giftet oss. For penger jeg selv hadde tjent. Da jeg møtte Erik, bodde han hos deg og tok bussen, fordi han hadde solgt bilen for å betale ned gjeld. Jeg har aldri brukt det mot ham. Jeg elsket ham. Men jeg kommer ikke til å spille rollen som den naive idioten som frivillig gir fra seg det siste hun eier.

Plutselig spratt Erik opp. Stolen føk bakover med et brak og slo inn i radiatoren. Ansiktet hans vred seg til noe hardt og fremmed, nesten stygt.

— Nå er det nok! brølte han, og i stemmen fantes det ikke et spor igjen av den rolige, dannede mannen Anna en gang hadde forelsket seg i. — Tror du ikke jeg merker hvordan du ser på meg? Som på et skadedyr du plukket opp av medlidenhet! Hele den store kjærligheten din handler bare om at du skal føle deg bedre enn andre. «Min leilighet, mine penger, mine regler.» Hva er jeg da? Et møbel? Hushjelpen din? Mamma har rett. Du er egoistisk. Du tenker bare på deg selv og de forbannede kvadratmeterne dine!