Den lå dypere, et sted under ribbeina, som en tung stein hun bar rundt på uten å kunne legge fra seg.

Gjestene begynte å komme da ettermiddagen gled over i kveld.

Først kom foreldrene til Lars.

Svigermoren hadde med seg en pose konfekt. Hun kysset sønnen på kinnet, tok av seg skoene og lot blikket fare raskt over bordet.

— Jaha. Du har vel i det minste ikke stekt kjøttet tørt? sa hun, som om det var den mest naturlige hilsenen i verden.

Anna presset fram et smil.

— Dere får smake først, så får dere si det etterpå.

Svigerfaren tok av seg frakken uten et ord og spurte straks hvor konjakken sto.

Etter dem kom en onkel og en tante.

Så dukket et par av Lars’ venner opp.

Kari kom aller sist.

Hun hadde på seg en rød kjole, håret lå glatt og perfekt, og ansiktet hennes hadde det uttrykket til en kvinne som allerede før hun kom inn døren hadde bestemt seg for å finne noe å kritisere.

Hun gikk bort til bordet. Først gransket hun forrettene, så kaken, deretter dumplingene, tallerkenene og glassene.

— Tja … til å være dere er det jo ganske anstendig, sa hun.

Lars lo høyt.

Anna lot som om hun måtte sjekke ovnen.

Fra det øyeblikket satte hun seg nesten ikke ned.

— Anna, isbiter.

— Anna, flere servietter.

— Har du en annen saus? Denne er for sterk.

— Hvor er de rene gaflene?

— Si til budet at han ikke skal ta inn kaken ennå, vi er ikke klare.

Hun gikk fram og tilbake mellom kjøkkenet og stuen som om noen hadde trukket opp en mekanisme inni henne.

Varme opp.

Bære inn.

Rydde bort.

Smile.

Servere igjen.

Fra kjøkkenet hørte hun Lars ved bordet forklare hvor krevende det var å «holde en familie gående».

Han sa det med et glass i hånden, mens Anna sto bøyd over duken og tørket bort en dråpe saus før den trakk inn.

Noen sa at Lars var flink.

En annen nikket og la til at en ordentlig mann alltid sørget for hjemmet sitt.

Akkurat da sto Anna ved vasken, med vannet rennende nedover håndleddene.

Hun hadde ikke spist en eneste ordentlig porsjon.

Bare smakt en skje av rødbetsuppen for å sjekke saltet.

Hun hadde bitt av en kant på en dumpling mens hun flyttet dem over på et serveringsfat.

Og drukket kald te fra sin egen kopp, som noen senere brukte til å legge sitronsteiner i.

Rundt midnatt dro vennene.

Musikken ble lavere.

Til slutt var det bare slekten som satt igjen i leiligheten.

På bordet lå alt det som blir igjen etter et langt måltid: krøllete servietter, fettete gafler, brødbiter, glass med merker etter lepper, tallerkener der salater og sauser hadde flytt sammen til en ugjenkjennelig masse.

Anna lente seg mot dørkarmen inn til kjøkkenet.

Ryggen verket som om noen hadde holdt den fast og vridd den sakte om.

Med rolig stemme sa hun:

— Jeg tar en ren tallerken til meg selv nå. Jeg har ikke fått spist skikkelig i dag.

Kari løftet øyenbrynene.

— En ren?

— Ja.

Svigermoren så på restene som sto igjen på bordet.

— Det er jo mat her. Ta noe av det som er igjen.

Anna svarte ikke imot.

Hun åpnet overskapet.

Der sto det to rene tallerkener.

Den ene var hvit, med en smal blå kant.

Anna strakte hånden opp etter den.

Da satte Lars glasset sitt ned på bordet.