Drosjen svingte inn på gårdsplassen halv ett neste dag.

Kari betalte, steg ut, løftet opp transportburet med Bjørn og ble stående et øyeblikk og se opp mot vinduene til leiligheten. En liten lufteglippe sto åpen. Det betydde at noen var der inne. Ikke at hun hadde forventet noe annet.

Allerede nede i oppgangen merket hun lukten. Fremmed mat, surt og innestengt, som om luften hadde stått stille altfor lenge. Før hun var kommet til første repos, forsto hun at leiligheten i løpet av natten hadde rukket å trekke til seg alt: kjøttet som hadde surnet etter at kjøleskapet tinte, restene etter selskapet, og den andreslags munterheten som hadde endt stygt.

Hun låste seg inn med sin egen nøkkel.

Synet som møtte henne i gangen kunne kalles kaos, men ordet var for lite. På gulvet lå et par gjenglemte damesko med spisse tupper. På knaggen hang en jakke hun aldri hadde sett før. Midt i passasjen sto en halvfull konjakkflaske, som om noen bare hadde satt den fra seg der og gått videre. Kari løftet foten over den og fortsatte inn i stuen.

Teppet hadde fått en mørk flekk. Rødvin, etter lukten å dømme. TV-en sto på benken med en skrå sprekk over skjermen. Duken på bordet var dratt halvveis av, og en tallerken lå på gulvet, hel, bare falt ned. På sofaen lå pleddet hun hadde kjøpt på en jobbreise to år tidligere, krøllet sammen til en skitten klump.

Hun lot blikket gli over alt sammen uten å heve stemmen, uten engang å sukke. Slik man ser over et åsted: nøye, registrerende, men uten å bruke krefter på følelser.

Så hørte hun en lyd fra kjøkkenet.

Kari gikk dit.

Inger satt ved bordet. Den vinrøde kjolen var borte; nå hadde hun på seg en morgenkåpe som ikke så ut til å tilhøre henne, altfor vid over skuldrene. Ravkjedet hang fortsatt rundt halsen. Foran henne sto en kopp med kald kaffe og et askebeger, selv om Inger aldri hadde røyket når Kari var til stede. Det så ut til at behovet for å holde fasaden var over.

Hun løftet blikket. Og for første gang i alle de årene Kari hadde kjent henne, fantes det verken kommanderende smalhet eller den vante dommerminen i øynene hennes. Noe annet lå der. Ikke anger, nei, dit var det langt. Mer en forvirring hos et menneske som plutselig oppdager at verden ikke lenger oppfører seg etter reglene hun selv har bestemt.

— Så du dukket opp, sa Inger.

Det var ikke kraft i stemmen. Bare en konstatering.

— Jeg dukket opp, svarte Kari og satte buret ned på gulvet. Inni det rørte Bjørn på seg.

— Per! ropte Inger. — Per, hun er her!

Per kom ut fra soverommet. Klærne hans var krøllete, skjegget urørt, og hele mannen så ut som om natten hadde vært lang og lite nådig. Kari betraktet ham rolig, nesten undersøkende, slik man ser på en kjent gjenstand man snart skal flytte bort fra plassen den alltid har stått på.

— Vel, sa han. — Skal vi snakke?

— Ja, sa Kari. — Men først dette.

Hun gikk bort til Inger, tok ravkjedet mellom to fingre og løftet det forsiktig av halsen hennes. Ikke brått, ikke hardt, bare med den selvfølgeligheten man har når man tar tilbake noe som er ens eget. Inger gjorde en liten bevegelse som om hun ville protestere, men hun sa ingenting.