Klokken fem om morgenen kom en kortere melding: «Kjøleskapet har tint. Det lå kjøtt der.»

Kari leste ferdig, la mobilen fra seg og bestilte frokost til rommet. Omelett, toast og kaffe. Mens hun ventet, bladde hun gjennom oversikten over spabehandlinger. Ryggmassasje kostet ikke urimelig mye. Hun booket en time klokken elleve.

Deretter ringte hun venninnen Anna. Ikke for å klage, bare for å gi beskjed: Hvis Per eller Inger begynte å ringe Anna i jakten på Kari, skulle hun vite at alt var i orden. Kari var trygg. Hun hadde bare tatt en pause.

— De har allerede ringt, sa Anna.

— sa Anna uten å pakke det inn. — Inger. I går kveld, halv tolv. Hun påsto at du hadde «sabotert alt» og «skjemt ut familien foran ordentlige mennesker».

— Mhm, sa Kari bare.

— Går det bra med deg?

— Ja. Jeg er på Bjørkelunden.

Anna ble stille et øyeblikk.

— Alene?

— Sammen med Bjørn.

— Skjønner, sa Anna. — Vil du at jeg skal komme?

— Nei. Jeg trenger bare litt ro.

— Greit. Men du ringer meg når du har bestemt deg for noe, ikke sant?

Kari lovet det og avsluttet samtalen.

Massasjen viste seg å være akkurat det hun trengte. Massøren sa nesten ingenting, stilte ingen nysgjerrige spørsmål, og etter førti minutter var Kari så avslappet at hun nesten hadde sovnet. Da hun kom ut igjen, kjentes det som om noen hadde vridd henne opp, ristet ut alt det vonde og lagt henne pent sammen på nytt, søm mot søm.

Hun spiste lunsj i hotellets restaurant. Suppe, karbonade med poteter og et glass saft. Enkel, hverdagslig mat, uten pynt og fine ord. Ved bordet ved siden av satt et eldre ektepar og snakket lavt sammen om noe som tydeligvis bare angikk dem. Innimellom lo de dempet. Kari så på dem og tenkte at det kanskje var slik et vanlig liv kunne se ut når mennesker behandlet hverandre ordentlig.

Etterpå gikk hun ut. Septemberdagen var tørr og klar. Bjørkeløvet hadde begynt å gulne, men hang fremdeles fast på greinene. Hun fulgte stien langs skogkanten, gikk den én gang, så én gang til, før hun satte seg på en benk og ble sittende. Hun gjorde ingenting annet enn å høre på vinden som skjøv tørre blader bortover asfalten.

Utpå kvelden var avgjørelsen tatt.

Den kom ikke som et smell. Ikke dramatisk, ikke i raseri. Den la seg bare stille på plass i henne, slik noe gjør når det egentlig har vært sant lenge, men først nå får ord. Kari tok opp mobilen og skrev én melding til Per: «Jeg kommer hjem i morgen rundt lunsj. Vi må snakke sammen.»

Svaret kom nesten med det samme, som om han hadde sittet og ventet: «Endelig. Mamma er her også. Hun vil forklare seg.»

Kari ble sittende og se på skjermen.

Mamma er her også.

Selvsagt. Hvordan skulle det ellers være.

Hun la telefonen vekk og gikk tilbake til hotellet. Bjørn møtte henne innenfor døren med et trøtt blikk, strakte seg i buret og la seg ned igjen. Utenfor vinduet sank mørket langsomt ned over skogen; først ble den blå, deretter svart. Langt borte blinket et lys, kanskje fra et hus, kanskje fra en bil på veien.

Kari la seg tidlig.

Og for første gang på svært lenge sov hun uten å drømme.