Rommet var ikke stort, men det var fredelig: trepanel på veggene, et vindu vendt mot skogen og en bred seng med helt hvitt sengetøy. Kari åpnet buret, og Bjørn steg ut, undersøkte straks hele rommet, snuste grundig på lenestolen, hoppet opp i vinduskarmen og satte seg der for å stirre ut i mørket mellom trærne, som om dette var den mest naturlige ting i verden.

Kari dusjet. Hun ble stående lenge under det varme vannet, helt til følelsen i skuldrene endelig løsnet — som om noen hadde holdt henne i nakkeskinnet hele dagen. Etterpå tullet hun seg inn i en badekåpe, bestilte te og smørbrød til rommet og la seg oppå dynen.

Hun slo ikke lyden på telefonen igjen. Likevel lyste skjermen opp gang på gang. Per. Så et ukjent nummer. Så Per igjen. Deretter et nummer hun kjente igjen: Inger ringte fra en annens mobil, sin egen fikk hun antakelig ikke ladet i mørket.

Listig.

Kari helte te i koppen, tok et smørbrød med ost og ble sittende og se ut av vinduet. Der ute fantes bare skogen, natten og roen — ekte ro, uten andres stemmer og andres musikk.

Hun tenkte på pengene. Fire tusen åtte hundre kroner. Ikke hele de fem tusen som hadde ligget i termosen. Det betydde at Inger hadde latt et par hundre ligge igjen. Om det skyldtes grådighet, slurv eller at hun ikke hadde fått med seg alt, spilte egentlig ingen rolle lenger. Det viktige var noe annet: Hun hadde åpnet en skuff som ikke var hennes, tatt penger som ikke tilhørte henne, og deretter løyet til sønnen sin om at svigerdatteren «selv hadde godkjent det». Helt uanstrengt. Uten et fnugg av tvil. Som om hun hadde hatt full rett.

Og Per — han hadde ikke engang spurt. Ikke undersøkt. Ikke ringt. Det hadde vært enklere for ham å tro på moren enn å bruke ett minutt på å høre med kona si.

Det var dette Kari vendte og vred på mens furutrærne suste utenfor. Det var ikke lenger et skrik inni henne, heller ikke bare såret stolthet. Det var noe stillere, og nettopp derfor mer alvorlig. Noe som reiste seg i full høyde og så henne rett inn i øynene.

Bjørn hoppet ned fra vinduskarmen, kom bort til sengen, la seg ved siden av henne og begynte å male høyt.

— Du har rett, sa Kari lavt. — Nå sover vi.

Neste morgen våknet hun halv ni. For første gang på flere måneder var det ikke en alarm som dro henne opp av søvnen. Hun ble liggende litt og lytte til lydene rundt seg: noen som spiste frokost bak veggen, ventilasjonen som durte jevnt, og Bjørn som med stor besluttsomhet kvesset klørne mot hjørnet av lenestolen. Til slutt sto hun opp, vasket ansiktet og skrudde lyden på telefonen på igjen.

Tjuetre meldinger ventet.

Førtien tapte anrop.

Hun skjenket vann fra karaffelen, drakk et helt glass og begynte å lese.

Per hadde skrevet klokken ett om natten: «Kari, nå går du for langt. Skjønner du hva du har stelt i stand? Folkene fra departementet dro. Mamma gråt. Barna til Marianne hyler fortsatt. Strømmen er ikke på, for nøkkelen har du. Kom hjem.»

Klokken tre hadde han skrevet: «Greit, jeg skjønner at du er fornærmet. Men dette er ikke måten å gjøre det på.»