Han lot ordene bli hengende i rommet, lenge nok til at de skulle synke inn i Annas samvittighet. Blikket hans hvilte på henne, og han gjorde ikke noe forsøk på å skjule følelsen av overtak. Øynene hans sa det tydelig: Nå da? Kjennes det? Forstår du endelig hvor hjerteløs du er?

Men han hadde regnet feil.

Han hadde ventet å se tårer i ansiktet hennes. Anger. Skam. I stedet møtte han en maske av is. Øynene hennes, som tidligere hadde vært levende og varme, var blitt til to mørke, ugjennomtrengelige krystaller. Der fantes verken sinne eller fornærmelse. Bare tomhet. En tomhet på det stedet hvor det for bare en time siden hadde vært kjærlighet.

Hun så ikke lenger på ham som på mannen sin. Hun så rett gjennom ham, inn i den stygge kjernen av det han nettopp hadde gjort. I det øyeblikket forsto hun det endelig: Dette handlet ikke om moren hans. Det handlet om ham. Om den råtne, forbrukende naturen hans, der hvert menneske bare var en ressurs. Moren hans, Anna selv, alle rundt ham — de var funksjoner, redskaper, brikker som skulle sikre hans egen komfort og fred.

— Greit, mamma, du må hvile, sa Erik og gjorde seg klar til å avslutte samtalen. — Vi skal … finne ut av det her. Jeg snakker med henne. Alt ordner seg.

Han brøt forbindelsen og la telefonen fra seg på bordet med et fornøyd uttrykk. Han var sikker på at spillet var avgjort, at han hadde vunnet. Nå ventet han på kapitulasjonen hennes. Han ventet at hun skulle komme bort, legge armene rundt ham og si at han hadde hatt rett.

Han ventet forgjeves.

Stillheten som fylte kjøkkenet etter samtalen, var tykk og tung. Den ringte ikke i ørene, den presset ikke mot huden — den bare var der, som en ny, usynlig gjenstand midt i rommet.

Erik lente seg tilbake ved bordet og foldet armene over brystet, som om han allerede hadde mottatt seierspokalen. Blikket hans hvilte på Anna med en triumf han knapt forsøkte å skjule. Han ventet på at hun skulle knekke sammen, komme bort til ham, be om unnskyldning og innrømme at hun hadde tatt feil.

I hans hode var partiet avsluttet. Sjakk matt. Han hadde presset henne opp i et hjørne med det han mente var et uangripelig bevis: morens lidelser. Nå gjensto bare at Anna kapitulerte uten forbehold.

Ett minutt gikk. Så enda ett.

Til slutt hevet han stemmen, høyt nok til at ordene ville ha båret gjennom hele leiligheten:

— Fra og med i morgen tar du opp igjen pliktene dine! Du skal dra til mamma og hjelpe henne med alt, enten du vil eller ikke! Er det forstått?

Anna løsnet langsomt ryggen fra kjøleskapet. Hun tok et skritt inn mot midten av kjøkkenet og ble stående. Ansiktet hennes var rolig, nesten uttrykksløst, men innerst i øynene hennes begynte noe mørkt og iskaldt å brenne. Hun så på ham som om hun først nå virkelig fikk øye på ham — ikke som forloveden sin, ikke som mannen hun hadde elsket, men som en fremmed. En ubehagelig fremmed.

Så begynte hun å snakke.

Stemmen hennes var lav og jevn, uten den minste skjelving. Likevel lå det en slik kraft i den at Erik uvilkårlig rettet seg opp.

— Og hvorfor i all verden skulle jeg dra til moren din hver eneste kveld, vaske henne og skifte bleier på henne? Ansett en pleier til henne. Jeg kommer ikke til å gjøre det mer.