Ordet traff ham som en ørefik. Erik rykket uvilkårlig tilbake fra kjøkkenbenken.

Ansiktet hans vred seg i et grimt uttrykk. Han var ikke vant til at Anna, hans stille og medgjørlige Anna, snakket til ham på den måten. Enda mindre var han vant til det blikket hennes — kjølig, granskende, som om hun veide ham på en usynlig vekt og fant resultatet dypt utilfredsstillende. Et øyeblikk flimret usikkerheten i øynene hans, men den druknet straks i en ny bølge av såret stolthet. Han holdt på å tape denne kampen, og det var mer enn han klarte å tåle.

Da bestemte han seg for å trekke frem det sterkeste kortet sitt. Det kortet som, etter hans mening, alltid måtte virke.

Uten å si et ord fisket han demonstrativt telefonen opp av lommen. Bevegelsene hans var langsomme med vilje, nesten teatralske. Han så ikke på Anna, men han merket blikket hennes på seg, og nettopp det ga ham en slags styrke. I kontaktlisten fant han «Mamma» og trykket på ringeknappen, samtidig som han slo på høyttaleren. Dette var et siste desperat trekk, et forsøk på å satse alt og appellere til samvittigheten hennes, til den kvinnelige mildheten han var overbevist om at hun måtte ha.

— Ja, gutten min? lød en tynn, skjelvende stemme fra høyttaleren.

Det var Karis stemme. Svak, som om den presset seg gjennom et tykt lag bomull. Stemmen til et sykt og ensomt menneske.

Erik sendte Anna et raskt blikk, fullt av triumf. Som om han ville si: Hør nå. Hør og skam deg.

— Hei, mamma. Hvordan går det med deg? Jeg ville bare høre om alt var i orden, sa han.

Stemmen hans forandret seg på et øyeblikk. All hardheten var borte, all den kalde stålet. Nå var den myk, varm og fløyelsaktig, gjennomtrukket av sønnlig omsorg. Det var et kvalmende skuespill, falskt fra ende til annen, og Anna så det med en nesten skremmende klarhet.

— Å, Erik … Hvordan det går? Jeg ligger her. Det svartner litt for meg i dag. Jeg ventet på Anna, hun hadde jo lovet å komme innom. Kommer hun ikke likevel? Har det skjedd noe?

Hvert eneste ord fra Kari bar preg av gammel, sår bekymring. Hun klaget ikke rett ut, men tonefallet hennes tegnet et bilde av forlatthet tydeligere enn noen anklage kunne gjort.

— Nei, mamma, hun kommer ikke. Hun har … arbeid, sa Erik, og la inn en lang, meningsfull pause, som om dette ene ordet rommet en hel dom. — Veldig mye arbeid. Viktige ting.

Anna sto lent mot det kalde kjøleskapet og sa ingenting. Hun rørte seg ikke. Hun pustet knapt. Hun lyttet til samtalen og kjente hvordan den siste resten av varme i henne frøs til is overfor mannen som sto bare et par skritt unna. Han kranglet ikke bare med henne. Han brukte sin syke mor kynisk og iskaldt som en rambukk for å knuse viljen hennes. Frykten og ensomheten til Kari hadde han gjort om til et våpen, rettet mot kvinnen han påsto at han elsket. Det var mer enn stygt. Det var nedrig.

— Har du fått i deg noe mat? fortsatte Erik i samme oppsetning. — Du må spise, mamma. Du vet jo at du ikke kan gå uten mat.

— Hva skal jeg spise alene for … Jeg har ikke matlyst i det hele tatt. Det er vel blodtrykket igjen. Jeg tok en tablett og ligger bare her og stirrer i taket. Det var godt du ringte, gutten min, ellers blir det så tungt …