— Hvis ikke hva da, Lars? Skal du skille deg?

— Jeg befaler deg! Dette er moren min og søsteren min!

— Moren din og søsteren din kan gå på gatekjøkkenet på hjørnet. Jeg kan til og med betale hver sin porsjon for dem. Av de fire tusen fem hundre kronene Mia fortsatt skylder meg.

Mia spratt opp som om stolen brant.

— Jeg skylder deg ingenting! Broren min sa at jeg slapp å betale tilbake!

Kari vendte langsomt blikket mot Lars.

— Sa han det? Med mine penger?

Lars så bort.

— Kari, hun har det vanskelig, skjønner du … Jeg skulle si det til deg senere …

Stillheten falt over leiligheten igjen. Det eneste som hørtes, var den lave duren fra kjøleskapet ute på kjøkkenet.

Kari satte brettet fra seg på en skjenk. Deretter gikk hun ut i gangen, åpnet skapdøren og dro frem den dyre kåpen til Inger. Hun kastet den over en tom stol. Like etter landet Mias dunjakke ved siden av.

— Vanskelig situasjon? Den skal bli enda vanskeligere. Ut med dere.

Inger kom seg langsomt på beina. Med en stiv bevegelse rettet hun på gullkjedet som lå mot halsen hennes.

— Dette kommer du til å angre på, din frekke tøs. Lars blir ikke hos deg etter dette. Ikke sant, gutten min?

Hun vendte blikket mot Lars. Han svelget, tydelig urolig.

— Kari, nå går du for langt. Si unnskyld til mamma. Du mistet hodet et øyeblikk, det kan skje alle. Dekk på bordet igjen, så lar vi det ligge.

— Lar vi det ligge?

Kari gikk helt bort til ham. Så nær at hun kjente lukten av den billige herreparfymen Inger hadde gitt ham til bursdagen hans.

— Hvem eier denne leiligheten, Lars?

Han blunket forvirret.

— Hva har leiligheten med saken å gjøre? Vi er jo familie.

— Den ble kjøpt før vi giftet oss. For omtrent en halv million kroner. Den står i mitt navn. Du er bare registrert her midlertidig. Den registreringen går ut i mars.

— Så nå skal du holde det over hodet på meg? — Stemmen hans brast og steg mot et hysterisk tonefall. — Jeg har pusset opp her! Det var jeg som satte opp tapetet!

— Tapetet kostet rundt tusen kroner. Slektningene dine har i kveld slitt ut nervene mine for langt mer enn det. Tar du jakken din selv, eller skal jeg kaste den etter deg?

Lars rygget et skritt. For første gang denne kvelden lå det ekte frykt i øynene hans. Han var vant til den medgjørlige Kari. Kari som svelget unna. Kari som aldri hevet stemmen.

— Jeg går sammen med dem, — sa han og forsøkte å beholde verdigheten. — Og jeg kommer ikke tilbake før du kryper på kne og ber om tilgivelse.

— Det skal jeg huske. Legg nøklene på kommoden.

— Hva?

— Nøklene, Lars. På kommoden. Tingene dine kan du hente i morgen mens jeg er på jobb. Jeg setter noen esker klare i gangen.

Inger grep pelskåpen sin med raske, fornærmede bevegelser.

— Kom, Lars. La henne sette anda si i halsen. Vi finner en skikkelig kvinne til deg, ikke et sånt hovmodig kvinnfolk.

De kledde på seg uten å si mer. Mia pustet tungt og sint gjennom nesen mens hun surret skjerfet rundt halsen. Lars tok nøkkelknippet opp av lommen og slapp det demonstrativt ned på den blanke kommoden med speilfront. Klirret skar ubehagelig gjennom gangen.