— Anda er grei nok. Litt seig, ja. Men den går an å spise. Kari, hent ketchup.

— Ketchup? Til and i honningsaus? Kari stirret rett på ham.

— Den er faktisk tørr, den skraper i halsen. Bare hent ketchupen.

Der gikk grensen.

Nei, det var ikke bare en grense. Det var en murvegg av betong.

Kari lot blikket gli over bordet. Over maten til rundt atten hundre kroner, nå most og pirket utover tallerkenene. Over svigermoren, som satt med en tannpirker i munnen og kastet blikk mot laksen. Over Mia, som vrengte leppene i misnøye. Over ektemannen, som ba om ketchup.

— Nei, sa Kari.

— Hva mener du med «nei»? Lars så uforstående på henne. — Er det ikke mer ketchup? Greit, hent majones da.

— Nei. Du skal ikke spise dette.

Kari strakte seg frem og tok fatet med anden. Så løftet hun det opp fra bordet.

— Hei, hva driver du med? Mia rykket bakover. — Sett den ned igjen, jeg kan i det minste spise eplet.

— Eplene er visst også for harde. Du kan jo knekke en tann, svarte Kari tørt.

Hun snudde seg og bar hele fatet ut på kjøkkenet. Der satte hun det fra seg på benken, før hun gikk tilbake til spisestuen.

Rundt bordet hadde stillheten lagt seg tungt.

Kari gikk bort til Mia og tok skålen med den lagvise krabbesalaten. Den samme salaten som nettopp hadde hatt «sur majones».

— Kari, har du mistet vettet? Ingers stemme skar gjennom rommet.

— Jeg prøver bare å skåne magen deres, Tamara … nei, unnskyld, Inger, sa Kari uten å miste roen. — Sånt juks bør dere ikke få i dere.

Hun bar salaten ut også.

Da hun kom tilbake, grep hun tallerkenen med laks.

— Stopp! Lars spratt opp fra stolen. — Hva i all verden er det du holder på med? Sett maten tilbake på bordet.

— Maten? Kari stanset med fisketallerkenen i hendene. — For et minutt siden var dette farget, surt og tørt skvip. Hvorfor skal dere sitte her og presse det i dere på en høytidsdag?

— Vi er gjester! hvinte Mia. — Hvordan er det du oppfører deg, din gærning?

Kari tok et skritt mot henne. Mia sank instinktivt inn mot stolryggen.

Kari bøyde seg rolig frem og plukket den personlige tallerkenen hennes rett bort fra nesen på henne, med den halvspiste biten av spekemat fremdeles liggende på.

— Gjester sier takk og spiser det de får. Eller lar være å spise uten å lage teater. Dere kom hit for å trampe på meg, men det får dere ikke lov til.

Hun tok også tallerkenen foran Inger. Svigermoren forsøkte å gripe hånden hennes, men Kari rykket tallerkenen til seg. Gaffelen traff gulvet med et skarpt klirr.

— Frekke kvinnemenneske! ropte Inger. Røde flekker bredte seg over ansiktet hennes. — Tror du virkelig vi kommer hit for maten din? Vi gjør det bare av høflighet! Hvem bryr seg om det du står og koker sammen?

— Da får dere dra dit hvor det smaker bedre, sa Kari og vippet bestikket over på et brett. Hun tok brødkurven. Så tok hun olivenene.

Bordet ble tømt i et forbløffende tempo. Til slutt sto bare serviettene og de tomme glassene igjen.

Lars sto midt på gulvet. Ansiktet hans var blitt mørkerødt.

— Kari. Med én gang. Sett. Anden. Tilbake. På. Bordet.

Hun stanset i døråpningen til kjøkkenet.