— Så salaten er sur, og fisken er for blek? oppsummerte hun lavt.

— Kjære Kari, du må nå ikke ta det ille opp, begynte Inger med en honningsøt stemme. — Vi er jo dine nærmeste. Hvem andre enn oss skal våge å si sannheten til deg?

— Sannheten? At du aldri har hatt håndlag med matlaging. Det er rett og slett ikke din greie.

— Er min greie å betale boliglånet, da? spurte Kari.

Lars rykket til, som om noen hadde stukket ham med en nål.

— Ka… Kari, ikke begynn nå. Det er jo en høytidsdag.

— Høytidsdag? Hun lot blikket gli over ansiktene rundt bordet. — Dere sitter her som om jeg har servert rottegift.

— Er det vår skyld at det ikke smaker godt? fnøs Mia. — Jeg er faktisk gjest her. Da har jeg krav på ordentlig oppvartning.

Ordentlig oppvartning.

Mia var tjueseks år gammel. Hun hadde ingen jobb. For et halvt år siden hadde Kari betalt ned et forbrukslån for henne. Fire og et halvt tusen kroner. Mia hadde tatt opp lånet for å kjøpe en ny iPhone, men regningen endte hos Lars og Kari. Eller, for å være helt presis: den ble tatt fra Karis sparepenger. Lars hadde nemlig ikke fått bonus den måneden.

— Er det oppvartning du vil ha? Kari tok et skritt nærmere bordet. — Da får du gå på restaurant.

— Gi meg penger, så går jeg. Mia smilte skjevt. — Lars gir jo hele lønna si til deg uansett.

— Mia, ikke vær spydig, sa Inger mildt til datteren. Men i neste øyeblikk vendte hun blikket mot Kari. — Likevel har jenta et poeng. Dere lever ganske romslig. Kjøper laks og greier. Mens Lars går rundt i en jakke som er flere sesonger gammel.

Kari så rett på mannen sin.

— Lars. Fortell moren din hvem som betalte for den laksen.

Lars senket blikket ned i den tomme tallerkenen foran seg.

— Mamma, vi ble jo enige om at vi ikke skulle sitte og telle pengene våre.

— Det er ikke pengene deres jeg teller. Det er sønnen min jeg synes synd på! Stemmen til Inger steg merkbart. — Han sliter seg ut på jobb, og så får han servert sur majones. Mens du går rundt pyntet som en dronning!

Kari hadde på seg små øredobber i sølv. Ikke gull. Sølv.

Da pep tidsuret på kjøkkenet. Anda var ferdig.

Uten et ord snudde Kari seg og gikk ut. Hun åpnet ovnen og trakk ut det tunge stekebrettet. Fuglen lå der med en blank, gyllen skorpe, og eplene rundt den sydet i saften. Duften av rosmarin og honning fylte kjøkkenet.

Hun tok frem det store serveringsfatet. Forsiktig løftet hun anda over, helte saus over skinnet og ble stående et øyeblikk og se på resultatet.

Den var perfekt.

Da hun bar fatet tilbake mot stuen, hamret bare én tanke i hodet hennes: Hvorfor gjør jeg egentlig dette?

— Å, endelig noe varmt, kviknet Mia til. — Får håpe i det minste dette kan spises.

Kari satte anda midt på bordet.

Inger smalnet øynene.

— Den har stått for lenge. Se på vingene, de er jo nesten svarte. Den kommer til å være tørr som en skosåle.

Mia stakk gaffelen ned i bryststykket.

— Herregud, den er jo hard. Seriøst, som en såle. Kari, fant du oppskriften på nettet eller? Det står jo overalt at sånt skal stekes i pose.

Lars tok kniven, skar av en bit og begynte å tygge.