— Mamma, sa Per, og det var første gang han blandet seg inn. — Forrige søndag kjøpte du en støvsuger. En Bosch. Jeg så den hjemme hos deg, den sto i hjørnet. Og etterpå ringte du oss og sa at du trengte penger til en ny støvsuger.

Inger åpnet munnen, lukket den igjen og svarte raskt:

— Den fikk jeg av eksmannen min, men den er helt upraktisk!

— Mamma, jeg ringte pappa. Han har ikke kjøpt noen støvsuger til deg.

Stillheten som fulgte, la seg tungt over rommet. Inger så først på sønnen, så på Kari. Så forandret ansiktet hennes seg; smilet forsvant, og trekkene ble harde.

— Så dere har kalt meg inn til avhør? Er det det dette er? Dere har undersøkt alt, har dere ikke? Dere har bestemt dere for at jeg går rundt og lurer dere?

— Gjør du ikke det? spurte Kari stille.

— Jeg skylder dere ingenting! Inger spratt opp fra stolen. — Jeg er ikke pliktig til å stå til rette for dere! Det er mine penger, og jeg bruker dem akkurat som jeg vil!

— Hvorfor krever du våre da? Per reiste seg også. — Mamma, vi har to barn. Vi har boliglån på fjorten tusen i måneden. Vi klarer oss så vidt!

— Sier du dette til meg? Stemmen til Inger begynte å skjelve. — Til din egen mor? Hun som fødte deg og oppdro deg?

— Du og pappa oppdro meg sammen, sa Per lavt, men fast. — Ikke si at du gjorde alt alene.

— Nok! Inger grep vesken sin. — Det er henne, Kari, som har vendt deg mot meg! Jeg har alltid visst at hun ikke var god!

— Mamma, vent. Per stilte seg foran henne før hun rakk døren. — La oss snakke ordentlig.

— Jeg vil ikke snakke med dere! Inger skjøv ham hardt til side og rev opp ytterdøren. — Fra nå av kan dere late som om dere ikke har noen mor lenger!

Døren slo igjen med et smell som ble hengende i leiligheten lenge etterpå. Per ble stående midt på gulvet, blek og stiv, som om all kraft hadde rent ut av ham. Kari gikk bort til ham og la armene rundt ham.

— Du gjorde det riktige, hvisket hun.

— Jeg hevet stemmen mot min egen mor.

— Nei, Per. Du sa sannheten. Det er ikke det samme.

Da kom Anne ut fra rommet der barna var.

— Jentene lurer på hva som skjedde. De hørte at dere ropte.

Kari tørket raskt bort tårene med håndbaken.

— Si at alt er i orden. Vi kommer straks inn til dem.

Den neste uken la seg over hjemmet som et tungt lokk. Inger ringte ikke. Ikke én eneste melding kom fra henne heller. Per ble mer og mer innesluttet for hver dag som gikk. Han svarte kort, satt lenge taus ved kjøkkenbordet og virket hele tiden som om tankene var et annet sted. Kari forsøkte å være nær ham, trøste ham, minne ham på at han ikke hadde gjort noe galt. Likevel så hun det tydelig: Han bar på skyldfølelse.

Onsdag kveld, akkurat da Per hadde kommet hjem fra jobb og hengt fra seg jakken, begynte mobilen hans å ringe. Han tok den opp, så på skjermen og stivnet.

— Det er mamma, sa han lavt.

Blikket hans søkte Karis.

— Ta den, sa hun rolig.

Per trakk pusten dypt og svarte.

— Hallo?

— Per, lød Ingers stemme. Den var lav, uten den vanlige dramatiske klangen. — Kan du komme bort til meg? Jeg trenger å snakke med deg.

— Nå?

— Hvis du har mulighet.