Førti minutter senere sto han utenfor døren hennes. Inger åpnet nesten med en gang. Hun sa ingenting, bare slapp ham inn og gikk foran ham inn i stuen. Der satte hun seg i sofaen og klappet forsiktig på plassen ved siden av seg.

— Sett deg.

Per satte seg, men kroppen hans var anspent. Han visste ikke hva han skulle vente. Moren så annerledes ut enn sist. Sliten. Mindre selvsikker. Eldre, på en måte han ikke hadde lagt merke til før.

— Du hadde rett, gutten min, begynte hun langsomt. — Jeg… jeg lot meg rive med. Etter skilsmissen ble jeg så bitter. Og så alene. Olav gikk til en annen kvinne. Etter trettifem år sammen bare dro han. Som om jeg ikke betydde noe lenger. Som om jeg var brukt opp.

Per svarte ikke. Han bare lyttet.

— Da begynte jeg å tenke at dersom barna mine tok vare på meg, dersom dere kjøpte ting til meg, hjalp meg, ordnet for meg… ja, da måtte det bety at jeg fortsatt var viktig for noen. At jeg ikke var helt alene. Forstår du?

Per vendte seg mot henne.

— Men mamma, vi er jo glad i deg uansett. Hvorfor måtte du lyve?

Inger senket hodet.

— Jeg vet ikke. Først ba jeg om den vannkokeren, og dere kjøpte den. Det gjorde meg så glad. Så kom støvlene. Dere sa ikke nei da heller. Og etter hvert ville jeg ha mer. Hver ting dere betalte for, kjentes som et bevis på at dere brydde dere om meg.

— Vi bryr oss om deg, sa Per stille. — Men vi har også vår egen familie. To barn. Regninger. Et boliglån. Vi kan ikke kjøpe alt du peker på.

— Jeg skjønner det nå. Inger løftet blikket, og øynene hennes var røde. — Jeg har oppført meg dårlig. Mot deg. Mot Kari. Særlig mot Kari. Jeg sa forferdelige ting til henne.

Per la armen rundt moren. Hun lente seg mot skulderen hans, og et lavt hikst slapp ut av henne.

— Kommer du til oss i morgen? spurte han etter en stund. — Snakker du med Kari?

Inger nølte.

— Tror du hun vil slippe meg inn?

— Kari er et godt menneske. Hun vil høre på deg.

Kvelden etter, på fredag, kom Inger hjem til dem. Hun hadde med en pose sjokolade til jentene, men ble stående i gangen med den i hånden, usikker og fremmed, som om hun ikke lenger visste om hun hadde rett til å gå inn.

— Kom inn, sa Kari og åpnet døren til stuen.

De satte seg ved bordet. Ida og Mia lekte på rommet sitt, mens Per slo på fjernsynet i stuen og lot lyden stå lavt. Det var tydelig at han ville gi dem rom til å snakke alene.

Inger foldet hendene i fanget.

— Kari, jeg vil be deg om unnskyldning. Jeg har vært urimelig. Jeg krevde, jeg løy, jeg presset dere. Du hadde all rett til å sette en stopper for det.

Kari nikket langsomt.

— Jeg ønsket ikke å såre deg. Men det har virkelig vært vanskelig for oss.

— Jeg vet det. Per fortalte meg alt. Om lånet. Om at barna trenger nye sko. Om hvor stramt dere har det. Og jeg tenkte bare på meg selv.

— Var det virkelig så tungt etter skilsmissen? spurte Kari mykere.

Inger sukket.

— Ja. Men ikke på grunn av penger. Det var ensomheten. Når man har levd med et menneske i trettifem år, og så plutselig er man alene… Det skremte meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med stillheten. Så fikk jeg denne dumme tanken om at hvis dere kjøpte ting til meg, så var jeg fortsatt nødvendig for dere.