— Da vet jeg det. Takk.

Hun avsluttet samtalen og så på mannen sin.

Per satt nå på sofaen med blikket festet i gulvet. Lenge sa han ingenting. Så kom ordene lavt:

— Hun lyver.

— Ja.

— Men hvorfor?

Kari satte seg ved siden av ham.

— Jeg vet ikke. Kanskje hun trenger oppmerksomhet. Kanskje hun mener helt oppriktig at vi skylder henne alt hun ber om.

Per gned seg over ansiktet.

— Hun har førti sju tusen kroner inn hver måned, sa han langsomt, som om han regnet mens han snakket. — Det hun får av far, pluss lønnen. Hun bor alene. Fellesutgifter og strøm er kanskje fire tusen. Hvor blir resten av?

— Nettopp, sa Kari stille.

Han løftet hodet.

— Jeg må snakke med henne. Jeg drar dit i morgen.

Torsdag ettermiddag, rett etter jobb, kjørte Per til moren. Kari ble hjemme med barna, men han lovet å ringe så snart samtalen var over.

Telefonen ringte først etter to timer. Stemmen hans var lav og anspent.

— Hun skrek, sa han. — Hun sa at du har snudd meg mot henne. At jeg heller tror på kona mi enn på min egen mor.

— Hva svarte du?

— Ingenting. Så begynte hun å gråte og snakke om hvordan hun oppdro meg helt alene. Selv om vi begge vet at det ikke stemmer. Pappa var alltid der.

— Per…

— Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sa han tungt.

— Det er jo moren min, sukket han.

Kari lukket øynene et øyeblikk. En del av henne hadde lyst til å rope, til å slå hånden hardt i bordet, til å riste ham våken. Samtidig visste hun altfor godt at Per hadde bøyd av for moren sin hele livet. Det var ikke gjort på én dag å rive seg løs fra noe slikt.

— Greit, sa hun til slutt, så rolig hun klarte. — Kom hjem. Så snakker vi sammen her.

Fredag ettermiddag, da Kari hentet Mia i barnehagen, traff hun Hilde igjen. Hilde kom fra jobb, med trøtte skuldre og et ansikt som bar preg av en lang uke, men da hun fikk øye på Kari, lyste hun opp i et lite smil.

— Hei! Hvordan går det med dere?

— Det går fint, svarte Kari kort. Hun hadde egentlig ikke overskudd til en samtale, men Hilde stanset likevel. Hun hadde tydeligvis lagt merke til noe i ansiktet hennes.

— Hør, sa Hilde og gikk litt nærmere før hun senket stemmen. — Jeg vet at dette ikke er min sak. Men svigermoren din… hun er stadig innom butikkene og kjøper noe nytt. Den ene uka er det en hårføner, neste uke en kaffemaskin. Og samtidig går hun rundt og forteller naboene at hun ikke har penger, og at barna ikke hjelper henne.

Det strammet seg i brystet på Kari.

— Mener du det?

— Ja. Forrige uke så jeg henne ved elektrobutikken. Hun bar på flere poser, minst fem. Store poser også.

Kari ble stående et sekund uten å si noe.

— Tok du tilfeldigvis bilde?

Hilde rynket pannen, tenkte seg om og fisket mobilen opp av vesken.

— Vent litt… Jo, faktisk. Jeg sendte et bilde til en venninne, for vi var sammen da. Se her.

Hun snudde skjermen mot Kari. På bildet sto Inger utenfor butikken, med store handleposer i begge hender. Datoen var synlig: 12. januar. Bare fem dager tidligere.

— Kan du sende det til meg? spurte Kari lavt.

— Selvfølgelig.

På vei hjem kjente Kari at noe tungt vokste inni henne. Var det sinne? Skuffelse? Hun klarte ikke å sette ord på det. Hun visste bare én ting: dette kunne ikke få fortsette.