— Kari? Jeg trodde du var på jobb.

— Jeg har fri i dag, løy Kari. — Jeg laget noen lapper i morges og tenkte jeg kunne komme innom med dem.

— Å, så snill du er, jenta mi! Inger smilte bredt og trakk døren lenger opp. — Kom inn, kom inn.

Leiligheten hennes var liten, bare ett rom og kjøkken, men alt var ryddig og stelt. Kari gikk inn i stuen og lot blikket gli rundt som tilfeldig. Så fikk hun øye på den.

I hjørnet, ved balkongdøren, sto en splitter ny støvsuger. Av merket Bosch, hvis logoen på siden stemte. Den så langt fra billig ut.

— Å, den der… Inger hadde fulgt blikket hennes og begynte straks å snakke fort. — Den kjøpte Olav til meg. Men han skjønte jo ikke hva jeg trengte! Den er helt upraktisk. Altfor tung. Jeg må ha en annen, en som er lettere å bruke.

Kari så på støvsugeren. Den var så ny at plastfilmen fortsatt satt igjen flere steder.

— Men hvorfor trenger du da enda en? spurte hun og anstrengte seg for å holde stemmen jevn.

— Fordi denne ikke passer meg, vel! Inger slo ut med hendene. — Jeg sier jo at den er ubehagelig. Jeg har ikke engang orket å prøve den. Jeg ville levere den tilbake, men så fant jeg ikke kvitteringen.

De ble sittende i omtrent tjue minutter til. Inger snakket uavbrutt, om hvor ensomt alt var, om hvor vanskelig livet hadde blitt, om Olav, som etter hennes mening aldri hadde vært til å stole på. Kari nikket innimellom, kom med korte svar og lot som hun lyttet. Egentlig la hun bare bitene sammen, én etter én, og bildet som dannet seg, gjorde henne kvalm.

Da hun skulle gå, fulgte Inger henne ut i gangen.

— Har Per sagt noe om støvsugeren, da? spurte hun, med en nesten tilfeldig tone som ikke lurte Kari et sekund.

— Vi har snakket om det, svarte Kari mens hun trakk på seg jakken. — Vi må tenke litt.

— Bare ikke bruk for lang tid. Jeg trenger den virkelig. Jeg sitter jo her helt uten støvsuger.

Kari gikk ut på reposet og lente seg mot veggen idet døren lukket seg bak henne. Hendene skalv. Så det var altså slik. Inger løy. Ikke litt, ikke indirekte, men rett opp i ansiktet på henne. Og hun virket ikke engang flau.

Da Per kom hjem fra jobb samme kveld, fortalte Kari alt. Hun forklarte hva Hilde hadde sett, hva hun selv hadde sett, og hvordan støvsugeren sto der i stuen med plasten fortsatt på.

Per stilte seg ved vinduet med ryggen til henne.

— Mamma sa at pappa hadde kjøpt den.

— Per, faren din kjøper ikke ting til henne. Han gir henne penger hver måned, helt frivillig. Men for moren din er det tydeligvis aldri nok.

— Hvordan vet du det så sikkert?

— Da ringer vi ham og spør.

Per svarte ikke med det samme. Til slutt nikket han.

Kari tok frem mobilen, fant nummeret til Olav og ringte. Hun og den tidligere svigerfaren hadde alltid hatt et greit forhold. Han kom innom barnebarna av og til og husket bursdager, selv om ekteskapet med Inger for lengst var over.

— God kveld, Olav, begynte Kari. — Beklager at jeg forstyrrer, men jeg må spørre deg om noe. Har du kjøpt en støvsuger til Inger?

— En støvsuger? Det hørtes ekte forundret ut i den andre enden. — Nei. Jeg har ikke kjøpt noe til Inger.