Da Erik kom hjem fra jobb, skyndte hun seg å spørre hvordan dagen hans hadde vært, om alt var i orden, om noe hadde skjedd. Han bare slo det bort med hånden, mumlet at han var sliten, og sa at han helst ville legge seg.

— Så det er slik det er? Du prøver å stenge meg ute? hvisket Anna for seg selv.

Det hadde vært bedre om han bare hadde sagt sannheten rett ut, i stedet for å gjemme seg bak taushet. Neste morgen dekket hun på til frokost og bestemte seg for at hun ikke kunne vente lenger. Hun måtte snakke med ham, spørre ham direkte hva det var i forholdet deres han var misfornøyd med.

— Hva er det du snakker om? Når har jeg sagt at jeg er misfornøyd med noe? Alt er helt greit. Jeg har det bra. Kan du slutte å finne på tull og late som om det er jeg som føler det du selv går og tenker på? Jeg har aldri opplevd dette fra deg før. Dette overrasker meg faktisk på en veldig ubehagelig måte, sa Erik brått og reiste seg fra bordet.

Samme kveld kom han hjem med blomster. Han ba Anna om unnskyldning og sa at dersom han hadde oppført seg på en måte som fikk henne til å tro at noe var galt, ville han gjerne rette det opp. Anna ba ham bare om én ting: at han skulle være ærlig med henne. Hvis det dukket opp problemer mellom dem, måtte de løse dem sammen, uten å dra Inger inn i ekteskapet deres.

— Har mor sagt noe om deg, eller? spurte Erik forundret. — Jeg kan ikke huske at jeg har klaget på deg. Merkelig. Jeg får spørre henne hva hun egentlig har fått for seg.

— Nei, ikke gjør det, avbrøt Anna ham. — Bare vær oppriktig med meg. Hvis du blir lei av forholdet vårt, så si det rett ut. Ikke gå og hold det inne til det samler seg opp. Alt som plager deg, må vi kunne snakke om, ellers blir ekteskapet til slutt en byrde i stedet for et liv sammen.

Erik lovet at han skulle være ærlig mot henne. Likevel slapp ikke uroen taket i Anna. Det var noe ved ham som virket annerledes. Av og til snakket han i telefonen med noen, og etterpå ble han rastløs og anspent. Samtalen hun hadde overhørt mellom Inger og venninnen, kvernet fortsatt i hodet hennes. Inger hadde helt sikkert klaget på henne. Anna hadde ikke fått med seg alt, men nok til å forstå at ordene ikke var tilfeldige.

Hun klarte ikke å finne ro. For henne fantes det knapt noe verre enn uvisshet. Når man ikke vet hva morgendagen bringer, blir selv det å trekke pusten tungt. Erik forsikret henne fortsatt om at han elsket henne og at han ikke hadde noe å utsette på henne, men nervøsiteten hans forsvant ikke. Anna grublet ustanselig på hva som kunne ligge bak. Hvis alt virkelig var i orden mellom dem, måtte det kanskje være Inger som hadde en finger med i spillet.

som presset ham og forsøkte å vende ham bort fra henne?

Da Inger kom på besøk, greide Anna ikke lenger å holde alt inni seg. Det som hadde gnaget i henne i flere dager, presset seg fram. Hun så svigermoren rett inn i øynene og stilte spørsmålet som ikke hadde gitt henne fred:

– Kom du hit med penger for å få meg til å la sønnen din være i fred?

– Penger? Hvilke penger? Hva er det du snakker om? Hvorfor i all verden skulle jeg betale deg for at du skulle holde deg unna Erik?