Bedrar ham?

Anna mistet nesten pusten. Hun hadde aldri så mye som sett på en annen mann. Fra den dagen hun og Erik ble sammen, hadde hun bestemt seg for at det var ham hun ville høre til. Hvorfor skulle hun trenge noen andre? Hun hadde knapt nok tid og krefter igjen til mannen sin, så hvilke andre menn kunne det i det hele tatt være snakk om? Øynene begynte å svi av såret stolthet.

Hun ville ikke at Inger skulle oppdage at hun hadde overhørt samtalen. Det beste var å gå stille ut av leiligheten og late som om hun aldri hadde vært der. Senere kunne hun tenke gjennom hva hun skulle gjøre. Hvis Erik virkelig syntes det var så uutholdelig å leve sammen med henne, var det kanskje bedre å avslutte alt nå.

– Jeg har til og med vurdert å tilby henne penger, bare hun lar ham være i fred og forsvinner ut av livet hans, sa Inger lavere, men fortsatt like hardt. – Nå er det nok. Hun kan ikke fortsette å forgifte ham og hindre ham i å ta ett eneste rolig skritt. Han er også et menneske. Nervene hans er ikke laget av stål. Hvis han en dag mister kontrollen, tør jeg ikke tenke på hvordan det ender. Kanskje jeg faktisk gjør det. Jeg drar til henne og legger pengene på bordet. Så får vi se hva hun svarer.

Men Anna og Erik hadde jo aldri hatt store krangler. Hun hadde aldri presset seg på ham, aldri mast eller tvunget ham til noe. Hun kunne ikke forstå hva hun hadde gjort som var så forferdelig at Inger måtte sitte og klage slik til venninnen sin. Hun burde snakke åpent med Erik og spørre hva han var misfornøyd med. Hvis han virkelig ønsket skilsmisse, så fikk det bli slik.

De hadde ennå ikke rukket å betale ned særlig mye på boliglånet, og de hadde ingen barn. De kunne ha blitt enige om alt på en fredelig måte.

Men hvordan skulle hun i det hele tatt klare å snakke rolig om noe som helst når hjertet kjentes som om det var revet i filler, og fornærmelsen presset tårene opp i halsen på henne? Anna elsket Erik. Nettopp derfor gjorde det så vondt å tenke på at følelsene kanskje ikke var gjensidige. Og Inger…

Hun hadde jo sett på Inger nesten som en mor. Anna hadde stolt på henne, vært takknemlig for at svigermoren hadde tatt imot henne, støttet henne og tilsynelatende stått på hennes side. Det hadde aldri falt henne inn at Inger kunne sitte og si slike ting om henne bak ryggen hennes.

Innerst inne hadde Anna håpet at hun endelig hadde fått en virkelig familie, et sted der hun var ønsket og elsket. Nå smuldret den forestillingen bort mellom fingrene hennes. Kunne man i det hele tatt kalle dette familie når det lå slike ord og slik mistillit under overflaten?

Uten å si noe forlot hun leiligheten til Inger. Hun glemte fullstendig de tingene hun egentlig hadde kommet for å hente, og gikk hjemover i en slags tåke. Men nå var hun ikke engang sikker på om hun hadde rett til å kalle den leiligheten hjemme. Dersom Erik hadde klaget på henne til moren sin, betydde det vel at han allerede tenkte på hvordan han kunne bli kvitt henne. Anna følte at hun ikke hadde annet valg enn å gjøre seg klar for det som uansett ville komme.