«Du drar?» Stemmen som kom ut av meg, hørtes ikke ut som min egen. Den var ru, tynn og ynkelig.
«Jeg har nesten førti i feber. Jeg kan trenge hjelp.»
«Da ringer du legevakten!» Han virket oppriktig forbauset. «Telefonen ligger jo rett ved deg. Hva skal jeg gjøre? Jeg er ikke lege. Jeg blir bare smittet selv, og så ligger vi her begge to. Hvem hjelper det? Sånn kan jeg i det minste holde meg frisk, jobbe, tjene penger og kjøpe mat til deg … senere. Jeg kan sette det utenfor døren.»
Senere.
Ute i gangen kavet han rundt, og jeg hørte kjøleskapsdøren gå opp. Glass klirret svakt. En plastpose raslet.
«Jeg tok sitronene, greit?» ropte han, allerede borte ved ytterdøren. «Og honningen. Mamma ba om den, hun var tom. Du bør uansett ikke ha søtt nå, det belaster kroppen.»
Jeg lå urørlig og stirret på vannglasset ved dørkarmen. Det var tre meter unna. For meg kunne det like gjerne vært en hel mil.
Han tok sitronene. Han tok honningen. Han pakket sin dyrebare helse ned i treningsbagen og bar den med seg ut.
«Har du nøklene?» spurte jeg. Det var det eneste hodet mitt klarte å hente fram. Ren refleks etter mange år som kone.
«Ja da, ja da. Slapp av. Du får pleie deg selv, Anna. Drikk mye. Og du … ikke ring med det første, ok? Jeg må få sove ut før jobb, og den stemmen din er så … syk. Jeg blir stresset av den.»
Låsen smalt igjen som et skudd.
Så kom den andre vridningen.
Og stillheten.
Én voksen
Jeg var alene. Leiligheten luktet av aftershaven hans og svetten min. På nattbordet dirret telefonen; en bankmelding lyste opp skjermen: «Betaling. Matbutikk. 39 kr.» Han hadde tydeligvis kjøpt seg noe til turen.
Det merkelige var at panikken ikke kom. Da Erik forsvant ut, forsvant også en seig, masete uro fra rommet. Ingen sutret lenger. Ingen gikk rundt og var redd for å bli smittet. Ingen krevde garantier for sin egen trygghet.
Jeg strakte armen ut og fikk tak i mobilen. Skjermen fløt foran øynene mine, men fingrene husket veien.
Leveringsappen. Alt jeg trengte. Vitaminer. Halsspray. Bærsaft. Kyllingkraft.
«Estimert ventetid: 15 minutter.»
Et kvarter senere ringte det på døren. Jeg kom meg opp, vaklet gjennom gangen og støttet meg mot veggene underveis. På dørhåndtaket hang en pose.
Budet, en gutt jeg ikke engang fikk sett ansiktet på, hadde for en femtilapp i levering gjort mer for meg enn mannen min hadde klart på tjuefem år.
Jeg drakk kyllingkraften mens den ennå var varm. Frosten ristet i kroppen, men inne i hodet klarnet det plutselig, skarpt og rent, som luft en iskald vintermorgen.
I denne leiligheten fantes det akkurat nå bare ett voksent menneske som faktisk tok ansvar. Meg.
Og dersom jeg likevel klarte meg alene, hva skulle jeg da med en mann som ble redd bare av at jeg pustet i samme rom?
Hånden fant mobilen uten at jeg egentlig bestemte meg for det. Ikke for å ringe Erik. Nei. Jeg åpnet søkefeltet og tastet langsomt, med fingre som bommet på bokstavene:
«Akutt bytte av dørlås. Døgnåpent.»
Lyden av et brudd
Låsesmeden kom raskere enn jeg hadde ventet. Han så på meg med øyne røde av for lite søvn, lot blikket gli et øyeblikk over den tykke morgenkåpen, men stilte ikke ett eneste unødvendig spørsmål.