Hun saumfor hver eneste hylle. Ingenting. Så styrtet hun ut av soverommet og inn på kjøkkenet, der Trond satt ved bordet og drakk kaffe som om morgenen var helt vanlig.

— Trond! Hvor er diamantene mine? Stemmen hennes sprakk og ble skarp av panikk.

Han løftet blikket langsomt, uten hastverk, og tok enda en slurk før han svarte.

— Jeg ga dem til mor, sa han rolig. — De kler henne bedre.

Ingrid ble stående som frosset fast i gulvet. Alt rundt henne gled ut av fokus.

— Hva har du gjort? hvisket hun.

— Det som burde vært gjort for lenge siden. Trond satte koppen fra seg. — Nå får det være nok av denne grådigheten.

— Det er arven min! skrek Ingrid. — Hvordan våget du?

Hun grep tak i bordkanten for ikke å miste balansen. Sinne og krenkelse la seg som et slør over synet hennes. Trond reiste seg uten et snev av anger. Likegyldigheten hans traff hardere enn noe han kunne ha sagt.

— Slutt å lage drama, freste han. — Mor fortjener dem mye mer enn deg. Hun kommer i det minste til å bruke dem.

— Det er ikke opp til deg å bestemme! Stemmen til Ingrid skalv. — Og heller ikke opp til moren din. Dere er tyver, begge to!

Det brant i henne. Hendene dirret av raseri. Denne mannen var ektemannen hennes. Han hun hadde elsket, stolt på, bygd livet sitt rundt. Og likevel hadde Trond sviktet henne så lett, bare for å tilfredsstille morens grådige ønske om å skinne.

— Pass munnen din! brølte Trond. — Hun er moren min!

— Og jeg er kona di! Eller er jeg ikke det lenger?

Ingrid rev vesken til seg og stormet ut av leiligheten. Ute på gaten fikk hun tak i en taxi og oppga adressen til svigermoren. Hele veien forsøkte hun å trekke pusten rolig, men fingrene ville ikke slutte å skjelve.

Det var jubilanten selv som åpnet døren. Inger sto der i en festlig burgunderrød kjole, og rundt halsen og i ørene glitret diamantene etter Ingrids mormor.

— Ingrid? sa Inger overrasket. — Du er tidlig ute. Gjestene kommer jo ikke før om to timer.

Synet av sine egne smykker på en annen kvinnes kropp fikk det til å koke i Ingrid.

— Ta dem av. Nå, sa hun lavt mellom sammenbitte tenner.

— Hva behager? Inger rygget et skritt. — Har du mistet forstanden?

Ingrid gikk rett mot henne og strakte hånden mot låsen på halskjedet. Inger hylte og forsøkte å dytte henne unna.

— Ikke våg å røre det! skrek hun. — Det er en gave fra sønnen min!

— Det er min arv! Ingrid fikk opp låsen og dro kjedet av halsen hennes.

— Tyv! hvinte Inger. — Jeg ringer politiet!

Ingrid tok øredobbene også, og grep ringen som lå på bordet i gangen. Hendene hennes var merkelig støe, selv om det raste en storm inni henne. Svigermoren fór rundt i entréen og veivet fortvilet med armene.

— Ring gjerne, sa Ingrid iskaldt. — Da kan du forklare hvordan sønnen din stjal konas arv etter mormoren hennes.

— Du er fullstendig skamløs! Inger var rød i ansiktet av raseri. — På bursdagen min! Dette kommer Trond aldri til å tilgi deg!

Ingrid stanset i døråpningen og snudde seg.

Hun lot blikket hvile på kvinnen hun i tre år hadde kalt «mamma». Nå så hun ikke lenger en svigermor foran seg, men en grisk og smålig person som uten å blunke kunne tråkke over alle grenser for noen glitrende steiner.