Fra den tiden av merket Ingrid at noe i Trond begynte å forskyve seg. Før hadde han helst tiet når moren presset på, men nå stilte han seg tydeligere og tydeligere på hennes side.

— Ingrid, helt ærlig, hva skulle det skade? pleide han å si om kveldene. — Mamma ber jo ikke om å få dem for alltid.

— Trond, dette er et minne etter mormor! Ingrid stirret på ham, ute av stand til å begripe at han ikke forsto. — Hun overlot dem til meg fordi hun stolte på meg.

— Slutt å gjøre alt så stort, sa Trond avvisende. — Det er bare steiner. Og moren min blir lei seg fordi du er så sta.

Ingrid så på mannen sin, men det var som om hun betraktet en fremmed. Hvor var han blitt av, den hensynsfulle mannen hun en gang hadde giftet seg med?

En kveld, etter nok et besøk fra Inger, sprakk det for alvor.

— Moren din holder på å bli helt umulig! utbrøt Ingrid idet ytterdøren hadde gått igjen bak svigermoren.

— Det er du som er umulig! Trond eksploderte så brått at hun skvatt. — Du er grådig over noen skarve pyntegjenstander!

Ingrid rygget et skritt tilbake. Pyntegjenstander? Var det slik han omtalte arven etter mormoren hennes? Det snørte seg smertefullt sammen i brystet.

— Hvis du virkelig mener at dette bare er verdiløst dill, sa hun, og stemmen skalv av såret sinne, — da snakker vi ikke samme språk.

— Mamma har helt rett, fortsatte Trond hardt. — Du er egoistisk. Du tenker bare på deg selv.

Gråten presset på som en klump i halsen. Ingrid knyttet hendene så hardt at neglene boret seg inn i huden, bare for at han ikke skulle se hvor mye ordene hans traff.

Uten å svare snudde hun seg, gikk inn på soverommet og smelte døren igjen bak seg. Først da lot hun tårene renne. Hvorfor? Hvorfor skulle hun gi fra seg det kjæreste hun eide til et menneske som ikke så annet enn glitrende steiner?

Svigermorens fødselsdag nærmet seg. Seksti år, en rund dag som krevde en gave som ikke kunne virke tilfeldig. Ingrid grublet lenge på hva hun skulle kjøpe.

— Inger, er det noe du faktisk ønsker deg? spurte hun da de møttes.

Svigermoren sendte henne et overlegent blikk.

— Jeg trenger ingenting, kjære, svarte hun med trykk på hvert ord. — Jeg har alt jeg behøver.

Forlegen kastet Ingrid et blikk bort på Trond. Han hadde allerede forsvunnet inn i telefonen sin.

— Trond, hva skal vi gi moren din? spurte hun samme kveld.

— Aner ikke, mumlet han uten å se opp. — Finn på noe.

— Men det er jo din mor.

— Og? Trond la telefonen fra seg med en irritert bevegelse. — Hun sa jo at hun ikke ønsket seg noe.

Til slutt kjøpte Ingrid et kostbart silkeskjerf og en fransk parfyme. Hun pakket gavene pent inn i en vakker eske, selv om en uro hun ikke klarte å forklare, ble liggende og gnage i henne.

Fødselsdagsmorgenen begynte i hastverk. Ingrid tok på seg en mørkegrønn kjole og bestemte seg for å bruke smaragdøredobbene som tilbehør — også de var etter mormoren, men ikke like verdifulle. Hun åpnet smykkeskrinet og stivnet.

De små fordypningene i fløyelen gapte tomme.

Diamantene var borte.

Hjertet begynte å hamre. Hun rev opp skuffene i kommoden, flyttet på esker og sjekket hvert eneste rom i smykkeskrinet, men fant ingenting.