— Kona di gjorde helt rett! lo sjefen hans. — Slike små tyranner skjønner ikke annet språk.

En måned gikk. Dagen før Lars sin bursdag ringte telefonen. På skjermen sto Eriks navn.

— Lars?

— Ja, Erik.

— Hør her… Jeg vil gjerne be om unnskyldning. For hvordan jeg oppførte meg den gangen. Jeg tok feil.

Lars ble sittende taus et øyeblikk.

— Mener du det alvorlig?

— Ja. Inger maste på meg hele veien hjem. Hun sa at jeg oppførte meg som en komplett idiot. Og så fikk mor høre om det, og da fikk jeg virkelig gjennomgå… Erik tidde litt før han fortsatte. — Jeg ville egentlig ikke såre dere. Jeg har bare vært vant til at jeg er eldst, og at folk hører på meg.

— Det gir deg ingen rett til å ydmyke Anna.

— Jeg skjønner det nå. Si til henne at jeg beklager. Og… kan vi komme i bursdagen din? Jeg lover at jeg skal oppføre meg ordentlig.

Lars så bort på Anna, som sto på kjøkkenet og lagde mat.

— Anna, Erik ber om unnskyldning. Han spør om de kan komme i bursdagen min.

Anna snudde seg langsomt og tørket hendene på kjøkkenhåndkleet.

— Hvis han garanterer at han oppfører seg som et normalt menneske, kan de komme. Men ved den første fornærmelsen sender jeg dem hjem for godt.

— Fikk du med deg det? spurte Lars inn i telefonen.

— Jeg hørte hvert ord. Jeg godtar alle betingelsene, svarte Erik.

Da bursdagen til Lars kom, dukket Erik opp på en måte som nesten fikk alle til å lure på om han var blitt byttet ut. Han bar tallerkener til bordet, roste maten uten å legge inn et eneste spydig stikk, underholdt barna og lot være å bruke den nedlatende tonen som tidligere hadde fulgt ham som en skygge. Han gikk til og med bort til Anna og ba henne om unnskyldning ansikt til ansikt.

— Tilgi meg, Anna. Jeg oppførte meg som et svin. Du er en flink husmor, og Lars kunne ikke hatt en bedre kone.

— La oss legge det bak oss, sa hun kort.

Likevel var blikket hennes mildere enn før. Den harde motviljen som hadde ligget der, var ikke lenger like tydelig.

Ved middagsbordet fortalte Erik forsiktig om hvordan det gikk med ham, uten å gjøre seg større enn nødvendig. Han spurte også Lars om jobben hans, og denne gangen hørtes det faktisk ut som oppriktig interesse, ikke som en anledning til å komme med små kommentarer. Inger virket også mer avslappet; hun smilte mer, snakket friere og oppførte seg langt mindre anstrengt enn hun pleide.

Mot slutten av kvelden lente Erik seg litt tilbake og sa:

— Vet du, etter den episoden har ting faktisk begynt å gå bedre for meg.

— Hva mener du? spurte Lars, tydelig overrasket.

— Jeg skjønte plutselig noe. Når jeg oppfører meg som en konge hjemme, gjør jeg visst det samme på jobb. Og folk liker ikke å bli behandlet slik. Jeg begynte å snakke mer normalt med de ansatte, uten å kommandere og belære hele tiden. Merkelig nok gjør de en mye bedre innsats nå. Så på en måte hjalp kona di meg.

For første gang siden hun hadde møtt svogeren sin, smilte Anna helt oppriktig.

— Da er jeg glad for at gryteretten min gjorde nytte for seg.

— Nytte? lo Erik. — Den reddet meg nesten. Nå, hver gang jeg får lyst til å være frekk, ser jeg for meg tallerkenen din, og da blir jeg straks from som et lam.