— Er du blitt gal? Hva i all verden driver du med?!

— Erik! skrek Inger og løp bort til mannen sin. — Brente du deg? Herregud, dette er jo helt forferdelig!

Barna sto som frosset, med åpne munner. Lars ble sittende urørlig, ute av stand til å tro det han nettopp hadde sett.

Anna satte den tomme tallerkenen rolig tilbake på bordet.

— Nå hører dere godt etter. Hvis dere ikke forsvinner ut av leiligheten min med én gang, henter jeg gryta og heller resten over den kostelige Erik også.

— Hvordan våger du?! brølte Erik mens han børstet kjøttbiter av buksen. — Dette er ikke din leilighet! Den tilhører broren min!

— Nettopp. Broren din. Ikke deg. Anna grep et kjøkkenhåndkle.

Hun vred stoffet hardt sammen til en knute.

— Ut i gangen. Nå. Ikke ett ord til.

Erik forsøkte å rette seg opp og legge ansiktet i sitt vanlige, overlegne uttrykk.

— Hva i all verden innbiller du deg at du…

Anna tok ett bestemt skritt mot ham og svingte håndkleet lett i hånden. Erik spratt bakover som om hun hadde løftet en pisk.

— Lars! Hvorfor står du bare der og tier?!

— Jeg tror faktisk det klokeste er at du gjør som kona mi sier, Erik, sa Lars lavt. Det glimtet nesten rampete i øynene hans. — Du vet, hun som jeg visstnok har oppdratt så dårlig.

— På med yttertøyet. Fort, kommanderte Anna.

Inger begynte straks å samle sammen barna med raske, nervøse bevegelser.

— Anders, Kari, kom hit. Skynd dere, nå går vi.

— Men billettene våre er jo ikke før i morgen! protesterte Erik og prøvde å vinne tid.

— Det får dere løse selv. Ta inn på hotell.

Anna presset dem rolig, men ubønnhørlig mot døren. Blikket hennes slapp ikke Erik et eneste sekund. Han mumlet noe surt om utakknemlighet og mangel på respekt, men under det brennende blikket fra vertinnen fikk han plutselig svært travelt med å finne jakken sin og samle sakene.

— Dette er ikke over! freste han fra døråpningen.

— For min del er det helt ferdig, svarte Anna og slo døren igjen bak dem.

Stillheten som senket seg over leiligheten, virket nesten uvirkelig. Lars satt fremdeles ved bordet og stirret på kona si med et uttrykk som blandet forbløffelse og beundring.

— Herregud, Anna… Jeg ante ikke at du kunne være sånn.

— Sånn hvordan?

— Sterk. Modig. Han reiste seg og dro henne inn til seg. — Jeg skulle ha satt den bølla på plass for lenge siden.

Anna lente pannen mot brystet hans.

— Unnskyld at jeg mistet besinnelsen. Jeg klarte bare ikke mer.

— Du skal ikke be om unnskyldning. Det var jeg som burde ha stoppet ham for lenge siden. Men jeg tenkte hele tiden: han er familie, han er broren min… Og så lot jeg ham trampe på oss som om vi ikke betydde noe.

— Nå kommer han nok til å tenke seg om før han gjør det igjen, sa Anna med et lite smil.

De spiste ferdig maten, ryddet av bordet og tok oppvasken sammen. Resten av kvelden gikk stille og fredelig for seg. For første gang på lenge skvatt ikke Anna ved hver minste lyd, og hun satt ikke anspent og ventet på neste spydige kommentar.

Dagen etter fortalte Lars kollegene sine hva som hadde skjedd. Til hans store overraskelse stilte alle seg uten unntak på Annas side.