— Anders, ikke rot i andres kjøleskap, forsøkte Inger å si, uten særlig kraft i stemmen.

— La nå gutten være, sa Erik og viftet avvergende med hånden. — Han kan ta det han vil ha. Vi er jo hos familie, ikke hos fremmede.

Anna presset kjevene hardt sammen. Familie. Naturligvis. Det var bare det at hun selv ikke klarte å føle seg som en del av dette.

I stedet kjente hun seg mer som en hushjelp enn som en av dem.

Ved sekstiden sto middagsbordet klart. Anna hadde vært på beina siden formiddagen og laget mat: en kraftig suppe, en kjøttsalat og som hovedrett en gryte med mørt kjøtt. Kjøttet hadde fått småputre i tre timer, til det var blitt mykt, saftig og fylt av duft.

— Skal vi sette oss? foreslo Lars.

Erik slo seg straks ned på den beste plassen ved bordet, som om han var herre i huset.

— Oi, se her, da! Så mye mat. Anna, har du virkelig stått på kjøkkenet hele dagen?

— Nesten, svarte hun kort.

— Du kunne jo bare laget noe enklere. Vi er ikke så vanskelige.

Ikke vanskelige. Anna husket altfor godt forrige gang, da Erik hadde brukt en halvtime på å forklare at rødbetsalaten manglet salt, og at kjøttkakene hadde fått for mye stekeskorpe.

De første rettene forsvant likevel fra tallerkenene uten større dramatikk. Erik klarte riktignok å bemerke at suppen virket «litt sparsommelig», og at salaten var «i tørreste laget», men han skrapte like fullt tallerkenen ren.

Da Anna kom inn med hovedretten, tok Erik et stykke kjøtt på gaffelen, tygde lenge og rynket pannen som om han vurderte et alvorlig håndverk.

— Hm, sa han til slutt og dro ordet ut. — Kjøttet ble nok en anelse seigt.

— Jeg synes det er helt utmerket, sa Lars og så opp.

— Nei, Lars, dette har du ikke greie på. Hjemme lager Inger en kjøttgryte som er så god at man slikker fingrene etterpå. Hun lærte det i Norge, ikke sant, Inger? Men dette her… — Han pirket nedsettende i kjøttet med gaffelen. — Anna, har du ikke noe annet du kan sette fram? Dette går jo ikke an å spise.

Anna kjente at noe strammet seg til inne i henne.

— Jeg har ikke laget noen annen varmrett.

— Ikke noe annet? utbrøt Erik fornærmet. — Hva om gjestene ikke liker maten, da?

— Da kan gjestene spise poteter og salat, sa Anna og anstrengte seg for å holde stemmen jevn.

Erik lente seg bakover i stolen, som om hun hadde slått ham.

— Nå har jeg aldri hørt maken! Lars, hører du dette? Kona di gjør ikke akkurat sitt ytterste for å ta vare på gjestene. Du burde kanskje oppdra henne litt bedre, fortsatte han indignert.

Det var dråpen. Alle de små ydmykelsene, alle kommentarene, de overlegne smilene og de nedlatende håndbevegelsene samlet seg i henne på én gang, som om noen hadde kastet en fyrstikk inn i tørt gress.

Anna reiste seg fra bordet. Langsomt. Hun tok tallerkenen sin med gryteretten. Erik satt fortsatt og snakket om dårlig oppdragelse og mangel på respekt for besøkende, da hun gikk bort til ham og tømte hele porsjonen i fanget hans.

Det varme kjøttet og den tykke sausen bredte seg utover den lyse buksen. Erik spratt opp fra stolen og stirret vantro ned på seg selv.