«Dette er min leilighet. Kom dere ut.»

Vennene hans samlet raskt sammen jakkene sine uten et ord. Like etter smalt ytterdøren igjen ute i gangen.

Anne ble stående midt på gulvet med armene hardt foldet over brystet.

«Du er jo helt syk,» sa hun kaldt. «Du ødelegger livet hans. Vi har faktisk snakket med en psykolog.»

Jeg snudde meg mot henne.

«For mine penger?»

Hun gjorde en avvisende bevegelse med hånden.

«Det er ikke poenget. Psykologen sa at du må lære å løsrive deg. Du er avhengig av Erik. Den kvelende morsrollen din ødelegger forholdet vårt. Hvis du ikke har flyttet ut innen fredag, går jeg til politiet.»

«For hva da?»

«Psykisk vold!» Anne hevet haken triumferende. «Og hvis jeg blir gravid, kommer retten uansett til å la Erik beholde leiligheten. Han blir jo far.»

Erik gikk bort til henne og la armen rundt skuldrene hennes.

«Mamma, hun har rett. Du har gått altfor langt. I morgen tar jeg nøklene fra deg. Hvis ikke, setter vi bare tingene dine ut i oppgangen.»

Jeg så på ham, på gutten jeg hadde båret frem, matet, trøstet og hjulpet gjennom hele livet. I blikket hans fantes det ikke et snev av tvil. Han var overbevist om at han bare tok tilbake noe som tilhørte ham.

Uten å si mer gikk jeg inn på soverommet og skjøv slåen foran døren.

En time senere dirret telefonen kort på nattbordet.

Vi har betalt depositumet for hybelen i ditt navn. 2 000 kroner. Pengene tok vi fra skrinet ditt i skapet. Flyttebil kommer i morgen. — 22:15

Jeg åpnet skapdøren. Skrinet var tomt. Jeg feide det ned fra hyllen, og det traff gulvet med et tørt smell.

Torsdag morgen var leiligheten stille. Erik og Anne hadde dratt på forelesninger.

Jeg ringte jobben og ba om en fridag. Deretter hentet jeg ned to tomme pappesker fra øverste hylle i boden, sammen med tre store blå rutete bager.

I den første havnet Annes kjoler. I den andre la jeg sminken hennes, parfymene og de billige pynteputene. Den tredje fylte jeg med Eriks klær, datamaskinen hans, ledninger og joggesko.

Etterpå satte jeg meg ved PC-en og åpnet en nettside for gratis annonser.

Jeg var ikke ute etter en småbarnsfamilie. Heller ikke studenter. Det jeg trengte, var et arbeidslag.

Klokken fjorten sto en mørk, bredskuldret mann i tykk arbeidsjakke utenfor døren min.

«God dag. Er det du som leier ut en toroms til arbeidere?» spurte han med hes stemme.

«Ja, bare kom inn.»

Han gikk rolig gjennom leiligheten og lot blikket gli over rommene, som om han målte både vegger, senger og stillheten.

«Vi er åtte mann,» sa han til slutt. «Jobber på et byggeprosjekt i bydelen ved siden av. Vi må flytte inn allerede i dag.»

«Leien er fjorten tusen kroner i måneden,» svarte jeg. «Kontrakten skriver vi for seks måneder med én gang. To måneder betales på forskudd.»

Mannen nikket uten å prute. Fra en slitt skulderveske dro han opp en tykk bunke sedler og talte opp beløpet på kjøkkenbordet. Jeg skjøv nøkkelknippet over til ham.

«I kveld kan det hende det dukker opp to tenåringer her,» sa jeg tørt. «Leiligheten er deres nå. Gjør som dere vil. I morgen tidlig fjerner jeg sønnen min fra adressen.»