«Anne, hvor er maten min?» ropte jeg ut i gangen.

Døren til rommet deres gikk opp. Anne kom ut med mobilen i hånden, uten engang å løfte blikket ordentlig.

«Jeg kastet den. Den var gått ut på dato.»

«Jeg kjøpte den i går.»

«Den luktet rart. Dessuten, Kari, vi har jo blitt enige om at øverste hylle er vår nå. Vi trenger plass til matforberedelser.»

Jeg åpnet søppelbøtten. Den dyre ostebiten min lå øverst, midt oppå potetskrell. Ved siden av den lå den ortopediske nakkeputen min.

«Og hvorfor ligger denne her?» spurte jeg og pekte ned i bøtten.

Erik kom ut bak Anne.

«Mamma, den er stygg. Anne har kjøpt nye pynteputer til sofaen for å gjøre det koselig her. Den greia di ødelegger hele uttrykket.»

«Den greia gjør at jeg kan sove uten å våkne med vond rygg.»

«Da kan du legge den i skapet om dagen,» svarte sønnen min rolig. «Mamma, du er faktisk utrolig egoistisk. Vi prøver å skape et godt miljø her. Vi har hele livet foran oss. Du har allerede levd ditt. Er det virkelig så vanskelig å vise litt hensyn?»

Jeg grep hardt rundt kanten av kjøkkenbenken. Fingrene mine ble hvite.

«Jeg betalte ned lånet på denne leiligheten i fjorten år, Erik. Jeg jobbet doble vakter for at du og jeg skulle slippe å flytte fra den ene leieboligen til den andre.»

«Nettopp!» Anne lyste opp, som om hun hadde ventet på akkurat den replikken. «Du har fått avsluttet ditt prosjekt. Men Erik bærer på traumer. Du kveler den maskuline energien hans. Han trenger å være den som leder hjemmet, mens du blander deg inn overalt.»

«I min egen leilighet blander jeg meg inn akkurat der jeg vil.»

«Det der er giftig,» fastslo Erik. «Vi har gitt deg frist ut måneden. Etter det bytter vi bare låsene.»

Jeg svarte ikke. Jeg tok frem en klut og begynte å tørke bort flekken etter teen de hadde sølt på bordet. Kluten gled seigt over den klebrige plastduken.

De forsvant inn på rommet sitt og smelte døren igjen etter seg.

Dagen etter kom jeg hjem fra jobb senere enn vanlig. Allerede i trappeoppgangen hørte jeg bråk fra leiligheten.

Inne i stuen dundret musikken. På det nye, lyse teppet mitt satt tre av vennene til Erik. De drakk øl og spiste potetgull, og smuler drysset ned i fibrene som små gruskorn.

Anne satt henslengt på armlenet til lenestolen min med bena i kors.

«Hei, mamma,» slengte Erik ut, uten å ta øynene fra TV-skjermen.

«Hva er det som foregår her?»

«Vi har innflyttingsfest,» svarte han. «Anne har offisielt flyttet inn.»

«…med alle tingene sine,» la han til, som om det var den mest naturlige saken i verden.

«Jeg har sagt at jeg ikke vil ha slike sammenkomster her midt i uken.»

En av guttene lo og løftet ølboksen mot meg.

«Kari, slapp av litt, da. Man er bare ung én gang.»

Jeg svarte ikke. I stedet gikk jeg rolig bort til kontakten ved veggen og dro ut ledningen til TV-en. Skjermen ble svart på et øyeblikk, og den brå stillheten fylte rommet.

«Ut,» sa jeg lavt. «Alle sammen.»

Guttene så usikkert på hverandre. Erik spratt opp fra sofaen så brått at en tom flaske veltet og trillet bortover parketten med et dumpende klirr.

«Hva driver du med?» freste han. «Du ydmyker meg foran vennene mine!»