— Greit. Min andel er tolv tusen. Jeg overfører til kontoen din når du betaler. Send kvitteringen til e-posten min etterpå.

Erik kjente hvordan noe trakk seg hardt sammen inni ham. Kvitteringen. Hun snakket om morens gave som om de skulle kjøpe et nytt kjøleskap sammen. Han hadde forventet motstand, kanskje pruting, kanskje et forsøk på å slippe unna. Men denne nøkterne tilslutningen var mer ydmykende enn enhver krangel. Den sugde meningen ut av gaven, tok kjærligheten og omsorgen ut av den og reduserte alt til en banal postering.

— Videre. Selskapet, fortsatte han og strevde med å holde stemmen stødig. — Jeg har sett på restauranten Versailles. Et mindre lokale til tretti personer. Vi må betale depositum og avklare menyen.

— Utmerket. Ordne det. Gi meg gjestelisten. Jeg kontrollerer antallet og beregner pris per person. Regningen deles i to.

— Gjestene, sa Erik og kom til det punktet han hadde gruet seg mest til. — Alle må ringes. Det er den mest tungvinte delen.

— Enig. Gi meg listen.

Han rakte henne et nytt ark. Trettito navn med telefonnumre. Anna hentet en linjal og delte listen med en presis strek. Seksten navn til henne, seksten til Erik.

— Disse er dine slektninger, sa hun og markerte grensen. — Tante Vera, onkel Misa, søskenbarna. Dem ringer du. Disse her er morens felles venner og tidligere kollegaer. Dem deler vi. Åtte på deg, åtte på meg. Frist: slutten av uken. Etterpå rapporterer vi hvem som har bekreftet at de kommer.

Erik stirret på det todelte arket, og en stille bølge av galskap skylte inn over ham. Dette var ikke planlegging av en feiring. Det var stabsarbeid før en militær operasjon.

Frister. Rapporter. Ansvarsfordeling. Han fikk lyst til å skrike at det ikke gikk an å gjøre det slik, at tante Vera ville bli fornærmet hvis Anna ringte i stedet for ham. Men han sa ingenting. Han hadde godtatt spillets regler.

De neste to ukene ble et mareritt. Hver eneste handling måtte føres gjennom filteret til den usynlige «avtalen» deres. Da Erik brukte tre timer på å ringe sine egne slektninger, mens Anna ble ferdig med sin del på to, vasket hun opp alt sammen neste dag, også koppen hans, og sa bare:

— Jeg kompenserer for den ekstra timen du brukte på dine slektninger. Nå er balansen gjenopprettet.

Da han ba henne stikke innom bakeriet etter jobb for å hente kaken, tok Anna frem telefonen.

— Bakeriet innebærer en omvei på tjue minutter tur-retur. Pluss omtrent fem minutters venting. Totalt tjuefem minutter av min personlige tid. I morgen tidlig, når du går ut med søppelet, tar du min pose også. Det tar tretti sekunder. Regnskapet går egentlig i din disfavør, men jeg er villig til å gi avkall på mellomlegget.

Erik sto og hørte på henne mens han kjente at han var i ferd med å miste forstanden. Hun nektet ikke. Hun sa ja til alt. Men hvert eneste ja var pakket inn i så mange vilkår, motytelser og beregninger at han ikke lenger følte seg som ektemann, men som en skyldner som forsøkte å ta opp enda et lite lån til ågerrente.

Høytiden som skulle ha brakt glede, ble i stedet en uavbrutt kilde til stress. Til slutt tenkte han knapt på moren lenger. Alt han klarte å fokusere på, var hvordan han skulle unngå å forrykke balansen, hvordan han ikke skulle havne i gjeld til sin egen kone. Han våknet med tanken på det forbannede skjemaet og sovnet med det samme bildet foran seg: et usynlig regneark som styrte livet deres.