Logikken hennes var feilfri, og nettopp derfor virket den enda mer uhyrlig. Hun snakket om levende mennesker — søsteren hans, den lille gutten — som om de var banktransaksjoner.

Det var da Erik forsto at han satt fast i en felle.

Fra nå av ville alt han gjorde, eller unnlot å gjøre, komme tilbake til ham som et speilbilde. Hvis han nektet å hjelpe faren hennes, kunne hun med ren samvittighet nekte å hjelpe hans slektninger. Hvis han sa ja, godtok han samtidig reglene hennes, innrømmet nederlaget og ble et tannhjul i det nådeløse systemet hennes.

Hun hadde ikke etterlatt ham ett eneste godt trekk.

I ukene som fulgte levde de i en fastfrosset konflikt. Erik sluttet å be henne om noe som hadde med familien hans å gjøre. Han dro alene til moren sin. Han hjalp Ingrid alene. Han rev seg selv mellom jobb og familieplikter, og han gjorde alt med et martyraktig uttrykk, i håp om at lidelsen hans skulle vekke et eller annet menneskelig i henne.

Men Anna lot ikke til å merke noe.

Hun fortsatte å leve sitt eget liv. Om kveldene satt hun som før foran laptopen. Erik var sikker på at hun fremdeles førte det djevelske regnskapet sitt, noterte hans ensomme «transaksjoner» til fordel for hans familie og satte en pen, tom strek i kolonnen for «Annas deltakelse».

Til slutt skjønte han at denne muren ikke kunne brytes ned med små trefninger.

Det måtte noe større til, noe som lå dypere enn små stikk og daglige markeringer. Noe som ikke kunne veies i timer, plikter eller kroner. Og en slik anledning nærmet seg allerede: morens sekstiårsdag. Det var familiens store begivenhet, en merkedag alle pleide å forberede seg til lenge i forveien.

Dette var ikke som å male et gjerde eller hjelpe til med en tilfeldig praktisk oppgave. Dette var hellig grunn. Tradisjon, respekt og sønnens ansvar. Her, tenkte Erik, ville Annas regnskap endelig bryte sammen.

En kveld satte han seg ved siden av henne med en tale han hadde formulert nøye på forhånd. Han krevde ingenting. Stemmen hans var mild, nesten smigrende, og han forsøkte å nå inn til restene av det de en gang hadde hatt sammen.

— Anna, du husker at mamma snart har bursdag. Seksti år. Det er en stor dag. Jeg synes vi bør gi henne noe virkelig ordentlig. Jeg har funnet et fint helseopphold i Ålesund. To uker, med behandlinger og alt inkludert. Det koster en del, men hun fortjener det. Det kunne vært gaven fra oss. Fra hele familien.

Han la ekstra vekt på ordene «oss», «sammen» og «familien». Han rakte henne, slik han selv så det, en olivengren midt på den helligste jorden. Han ventet at hun skulle gi etter, at tanken på en så stor og verdig gest ville løfte henne ut av de smålige beregningene.

Anna hørte ham ut uten å avbryte. Hun betraktet ham lenge, men blikket hennes bar verken varme eller fiendtlighet. Bare en kjølig, undersøkende oppmerksomhet. Som om hun veide hvert ord på en usynlig vekt. Erik satt anspent og ventet. Han hadde følelsen av at alt kom til å avgjøres nå.

— Det er en god idé, sa hun til slutt. — En verdig gave.

En voldsom lettelse skylte gjennom ham. Han hadde klart det. Han hadde funnet sprekken i rustningen hennes. Han hadde truffet noe hun ikke kunne sette opp i et skjema. Ivrig lente han seg frem.