Anna sa ingenting.

Hun arbeidet for to. Hun rettet opp feilene hans, rakte ham de riktige delene, leste bruksanvisningen og kontrollerte hvert trinn. Ikke én eneste gang kom hun med en bebreidelse. Hun bare så på ham.

Den stillheten var mer skremmende enn et raseriutbrudd ville ha vært.

Da kvelden kom og skapet endelig sto ferdig — skjevt, med dører som ikke traff helt og gliper som ikke skulle vært der — følte Erik seg likevel som vinneren. Han hadde bevist det. Systemet hennes var en illusjon.

Man kunne ikke tvinge et menneske til å hjelpe oppriktig.

Tre dager senere ringte telefonen. Det var søsteren hans, Ingrid. Stemmen hennes var oppjaget. Hun måtte akutt til legen, og mannen hennes satt fast i trafikken.

— Erik, vær så snill, hjelp meg! Kan Anna passe Mikkel et par timer? Jeg kommer tilbake så fort jeg kan! sa hun i én lang strøm.

Erik rakte telefonen til Anna med en triumferende bevegelse. Der hadde hun virkeligheten. Ikke et Excel-ark, ikke kolonner og saldoer, men et konkret, menneskelig nødrop.

— Det er Ingrid, sa han kort. — Hun trenger noen til å passe gutten.

Anna tok telefonen. Samtalen varte ikke lenge.

— Hei, Ingrid. Ja, jeg hører deg. Beklager, men i dag går det ikke. Ikke i det hele tatt. Ha det.

Hun trykket på den røde knappen og la telefonen rolig fra seg på bordet.

Erik spratt opp.

— Hva i all verden driver du med? Hvorfor sa du nei? Hun trenger hjelp nå!

Anna løftet blikket mot ham. Øynene hennes var klare, kalde og helt rolige.

— På lørdag var ditt bidrag til hjelpen hos min familie omtrent null komma null. Du forsinket oss med vilje og saboterte arbeidet bevisst. Pappa brukte halve natten etterpå på å rette opp dørene etter deg. Derfor er mitt bidrag til dagens akutte hjelp til din familie nøyaktig det samme: null. Balansen må opprettholdes. Så enkelt er det.

Erik ble stående stiv og stirre på det rolige, nesten likegyldige ansiktet hennes. Han hadde ventet at hun skulle begynne å forklare seg, finne på en unnskyldning, kanskje skylde på hodepine eller tretthet. Men dette direkte svaret, så presist som et regnestykke, slo våpenet ut av hendene på ham.

Hun hadde ikke bare sagt nei. Hun hadde avsagt en dom, basert på hans egne handlinger.

Den ynkelige sabotasjen med skapet, som han hadde sett på som et smart taktisk trekk, hadde vendt tilbake som en bumerang. Og den traff akkurat der det gjorde mest vondt: familien hans.

Telefonen begynte å vibrere i lommen hans.

Han visste hvem det var. Ingrid. Nå kom hun til å skjelle ham ut, spørre hva slags bror han var, siden kona hans nektet å hjelpe i en nødsituasjon. Den offentlige ydmykelsen var fullkommen.

— Du er et hevngjerrig, hjerteløst monster, hveste han og tok et skritt nærmere henne. Foran øynene hans lå et rødt slør av raseri.

Dette var ikke lenger vanlig sinne. Det var en maktesløs, dyrisk vrede.

— Du brukte Ingrid for å ramme meg. Nevøen min, et lite barn, ble småmynten i det idiotiske spillet ditt!

Anna rygget ikke. Hun blunket ikke engang. Hun møtte blikket hans rett på.

— Dette er ikke et spill, Erik. Det er en konsekvens. En konsekvens av valget ditt. På lørdag viste du helt tydelig hvor mye innsatsen din er verdt. Du satte verdien til null selv. Jeg brukte bare din egen kurs. Hvis du hadde brukt seks timer på å montere skapet ordentlig, ville jeg uten et ord brukt to timer på nevøen din. Da ville saldoen vært positiv. Men du tømte kontoen din. Nå står den på null.