Erik satt der med en følelse av at det ikke lenger var kona hans som snakket til ham, men et apparat. En nøyaktig, kald maskin som produserte logiske og uangripelige setninger, men uten et eneste spor av varme i stemmen.

Hele den verdenen han hadde levd i, der hans familie etter en usagt lov alltid kom først, mens Annas familie befant seg et sted ute i randsonen, hadde rast sammen i løpet av én eneste morgen. Han fikk lyst til å brøle, rive den fordømte laptopen ned fra bordet, gripe tak i henne og riste henne til den gamle Anna kom tilbake.

Men da han så inn i øynene hennes, forsto han det. Den gamle Anna fantes ikke mer. Denne kjølige, kalkulerende mekanismen var hans nye virkelighet. Og han skjønte at skriking ikke ville bringe ham noen vei. Han hadde ikke tapt en krangel. Han hadde tapt en krig før han i det hele tatt hadde innsett at den var i gang.

Uken som fulgte, ble nesten uutholdelig. De bodde i samme leilighet som to fiendtlige stater som hadde inngått en skjør våpenhvile. Luften mellom dem var mettet av spenning. De sa knapt noe til hverandre, og når de først åpnet munnen, var det bare korte, praktiske beskjeder.

Bak stillheten lå det likevel et uvær og murret.

Erik ventet på at hun skulle sprekke. Han ventet på at systemet hennes skulle kollapse, på at hun ikke ville holde ut denne iskalde krigen og til slutt gli tilbake i det gamle mønsteret. Han ventet også på en anledning til å slå tilbake, til å vise henne hvor latterlig denne «avtalen» egentlig var.

Og anledningen kom.

En kveld, mens Erik satt foran TV-en, kom Anna bort til ham. Hun satte seg ikke ved siden av ham. Hun stanset på sin side av den usynlige grensen som nå delte rommet i to.

— Pappa har kjøpt et garderobeskap, sa hun. — Det er stort, og monteringen er ganske komplisert. Jeg sa at vi kanskje kunne hjelpe ham på lørdag. Du har to alternativer. A: Vi drar dit sammen og bruker dagen på det. B: Vi bestiller en montør. Jeg sjekket prisen. Det blir omtrent seks hundre kroner. Da betaler vi tre hundre hver. Hva velger du?

Hun la det frem som om hun tilbød ham to mobilabonnementer.

Erik kjente et stikk av triumferende skadefryd. Der var den. Den første prøven hennes. Og han skulle sørge for at hun mislyktes så tydelig som mulig. Han skulle vise henne hvordan den sterile matematikken hennes knuste mot virkelighetens harde stein.

— Vi hjelper ham, selvfølgelig, sa han med påtatt hjertelighet. — Hvorfor betale noen når vi kan gjøre det selv? Faren din blir glad.

Da lørdagen kom, satte han den lille sabotasjen sin i gang. Først forsov han seg. Deretter trakk han ut tiden så lenge han kunne, med forklaringen om at han absolutt måtte svare på noen viktige jobbmailer. Til slutt dukket de opp hos faren hennes to timer etter avtalt tid.

Olav sto midt i stuen, omgitt av plater, skruer, beslag og pappesker fra skapet. Han tok imot dem med en blanding av lettelse og utilpasshet, som om han allerede hadde forstått at denne hjelpen kom med en pris han ikke helt kjente.

Erik gikk løs på arbeidet med overdrevent pågangsmot. Men alt han gjorde, ble utført med små, nesten usynlige doser slurv. Han «forvekslet» plater. Han mistet skruer på gulvet. Han strammet ikke skruene skikkelig. Han stoppet stadig opp fordi han angivelig måtte ta en telefon. Han var ikke åpent uhøflig, han laget ingen scene. Han bare lot passiv aggresjon sive ut av hver bevegelse, slik at monteringen av skapet ble forvandlet til en langsom, utmattende prøvelse.