— På at den uærlige sønnen din en dag skal finne det for godt å huske at han allerede har en familie? Er det virkelig det du mener? Skal jeg sitte her og gråte mens jeg venter på at han skal komme hjem?

— Ja, akkurat det skal du. Du skal vente. Han kommer tilbake, det er jeg sikker på. Jeg flytter inn her hos dere, så passer jeg på deg imens. Sønnen min kommer til å takke meg for det senere!

— Passe på meg? — Anna stirret på henne, mer og mer overbevist om at svigermoren hadde mistet all kontakt med virkeligheten. — Vet du hva, Inger, jeg begynner oppriktig å tro at du burde få hjelp. Du er ikke en vakthund, og jeg er ikke noe smykkeskrin som må voktes.

— Likevel…

— Nei! Jeg har sagt nei! Du skal ikke bo her. Forsvinn ut av huset mitt! — ropte Anna, så høyt at hun selv skvatt av stemmen sin.

Smerten etter mannens svik var fremdeles rå og brennende, og nå måtte hun i tillegg stå midt i dette absurde teateret. Passe på henne? Det var jo så latterlig at ingen ville trodd det om hun fortalte det. Eller hadde hele forestillingen bare handlet om å sikre seg pengene Erik hadde lovet henne?

— Dette kommer du til å angre på, Anna. Å, som du kommer til å angre! Jeg ville jo bare ditt beste. Mannen din kommer snart til fornuft. Han skjønner at han ikke trengs der han har gått, nykkeret går over, og så vender han hjem. Her har han huset sitt, barna sine, deg — den trofaste og anstendige kona. Da slipper dere å dele eiendeler, selge huset og ødelegge alt. Alt kan bli som før. Men du ser visst ut til å ville rive ned alt det du og sønnen min har bygd opp gjennom alle disse årene.

— Jeg vil rive det ned? — Anna måpte. — Jeg? Hører du i det hele tatt hva du selv sier?

— Ja, du! For det er kvinnen som holder familien sammen. Uansett hvilke dumheter en mann kan finne på, er det konas oppgave å bevare hjemmet, varmen, familien. Kvinner er alltid klokere enn mennene sine!

Anna orket ikke høre mer av dette tullet. Hun tok Inger bestemt i armen, og selv om svigermoren forsøkte å stritte imot, førte hun henne ut gjennom porten. Deretter låste hun etter henne og skjøv på en ekstra slå.

— Sånn. Ferdig.

Fornærmet, sint og rystet måtte Inger forlate huset til sønnen og svigerdatteren uten å ha fått gjennomslag for noe av det hun hadde kommet for. Men allerede mens hun gikk bortover veien, begynte tankene å arbeide i en ny retning.

Hun måtte snarest finne ut hvem denne Kari var, kvinnen som plutselig hadde dukket opp i Eriks liv. Og enda viktigere: hvordan ville Kari reagere hvis hun fikk vite at Erik hadde tenkt å hjelpe moren sin økonomisk?

Med dette i hodet fant Inger frem telefonen og ringte sønnen på nytt.

— Erik, jeg er selvfølgelig imot at du forlater kona di og barna dine. Det er et forhastet og uansvarlig valg. Men si meg én ting: Er denne nye kvinnen virkelig verdt slike offer? Kunne du ikke bare hatt en kort affære, hvis det først klødde så fælt? — spurte hun bebreidende.

— Mamma, hva slags affære snakker du om? Jeg elsker Kari. Og vi skal snart ha barn. Men jeg kommer selvsagt ikke til å svikte Lars og Sara heller, — svarte Erik.