— Nei, han er ikke det. Han tok med seg alt han eier, og han sa til barna at han fra nå av skal bo et annet sted, men at han kommer til å treffe dem.

— Han sa det bare på stående fot. Uten å tenke seg om. Dette ordner seg. Sønnen min kommer tilbake, det skal du se. Han har sikkert dratt til Lars. Lars bor jo alene nå, uten kone. Erik har helt sikkert slått seg ned hos ham for en stund, hundre prosent. Han ville bare sette deg på plass.

— Det spiller ingen rolle for meg hvor han er, eller hva han driver med. Men hit slipper jeg ham ikke inn igjen.

— Ikke slipper ham inn? Han er jo mannen din! Faren til barna dine! Slikt skjer i familier. Folk blir uvenner, og så blir de venner igjen.

Inger klamret seg til tanken om at dette bare var en midlertidig konflikt mellom sønnen og svigerdatteren. For hennes egen del måtte det være det. Hvis ikke ville alt rase. Alle planene hennes, alle forventningene hun hadde bygget opp, ville falle sammen på én gang.

Anna hadde alltid vært myk av seg. Godhjertet, ettergivende og ikke vanskelig å be. Hun hadde aldri protestert når Erik hjalp moren sin. Hver måned pleide han å gi Inger en liten sum fra lønnen sin.

Men hva nå? Hvis Erik virkelig hadde funnet seg en annen kvinne, slik Anna antydet, var ingenting sikkert lenger. En ny kone kunne komme til å sette foten ned. Da kunne den økonomiske hjelpen forsvinne like raskt som den hadde kommet.

Stillheten mellom dem ble tyngre for hvert sekund. Anna fortsatte å pusle i blomsterbedet, og hele holdningen hennes sa tydelig at hun ikke hadde mer å si til den uvelkomne gjesten. Inger ble sittende, desperat ventende på et tegn fra sønnen. Hun klarte ikke å gå. Å dra derfra ville føles som å gi opp pengene hun hadde regnet med da hun kom.

Til slutt kremtet hun, først forsiktig, deretter mer bestemt.

— Ja, men hva gjør vi nå da, Anna? Du kunne ikke likevel gi meg de to tusen kronene Erik lovet? Vi snakket jo om det for bare noen dager siden. Jeg har allerede rukket å legge planer for de pengene.

— Jeg har jo allerede ringt reparatøren og bedt ham komme for å se på kjøleskapet mitt. Det er helt uutholdelig uten kjøleskap nå om sommeren, i denne varmen. Det gamle har sluttet å virke. Kanskje jeg til og med må kjøpe et nytt, forsøkte Inger, som om hun fremdeles kunne lirke frem litt medlidenhet.

Anna stirret på henne.

— Mener du virkelig alvor? Hvilke penger snakker du om? Hvorfor i all verden skulle jeg gi deg noe som helst? Jeg kunne selv trengt at noen hjalp meg akkurat nå. Jeg forsørger meg og to barn på én lønn. Hvem vet når jeg i det hele tatt får barnebidrag fra Erik! Hvis jeg noen gang får det! sa hun skarpt, og kastet irritert fra seg den lille hagespaden hun nettopp hadde brukt til å fordele næring rundt plantene.

— Barnebidrag? Anna, hør nå på deg selv. Skal du begynne med det der igjen? Jeg sier deg jo at mannen din kommer tilbake. Han kommer pent hjem, bare vent og se. Det blir ingen skilsmisse, og når dere har ordnet opp, kommer du til å le av alt dette. Men for meg er disse pengene livsviktige akkurat nå. Dere kunne virkelig ikke valgt et verre tidspunkt å krangle på! Det er nesten ikke til å sette ord på. Kunne dere ikke ha ventet litt med hele oppgjøret? brast det ut av Inger, som nå hadde mistet det lille hun hadde igjen av selvkontroll.