– Hun sparer visst til ferier nå, vår Astrid, sa Maria. – Hun har begynt å føre regnskap. Tenk, vi skylder henne visst noe.

Alle lo. Alle bortsett fra meg.

– Men kjære Astrid, hun er jo lillesøsteren din, sa tante Kari. – Hun har to barn å ta seg av, du må da skjønne det. Datteren min bor også alene, uten barn, og hun hjelper meg likevel og tar tantebarna når det trengs. Det er jo det familie er til for.

– Barna har da ikke gjort noe galt, sa gudmoren. – Hvorfor skal det gå ut over dem?

Mamma sa ingenting. Hun satt bare og glattet duken med håndflaten.

Jeg tørket fingrene på servietten og reiste meg. Ikke fordi jeg hadde øvd meg på det på forhånd, men fordi det var umulig å bli sittende.

– Atten tusen kroner, sa jeg. – På tre år. Det er ikke et tall jeg har funnet på. Banken regnet det ut for meg. I april gikk jeg gjennom kontoutskriftene fordi jeg lette etter penger til rehabilitering, og da fant jeg ingenting.

Det ble stille. Selv klikkingen fra byggesettet inne på rommet stanset.

– I tillegg kommer matvarene hver lørdag, pengene til engelsk, jakker til skolestart og leir to ganger. Det har jeg ikke tatt med.

– Skal du virkelig sitte her og si dette høyt? sa Maria. – Foran folk?

– Ja, sa jeg. – Den tolvte mai ble jeg operert. De samme dagene var du og Lars i Kemer. Mamma passet barna deres og tok dem med på kino. Mamma, du visste det.

Mamma løftet blikket mot meg.

– Ja, jeg visste det, sa hun. – Hva mener du at jeg skulle gjort? Ødelagt ferien til søsteren din? Ordentlige mennesker lager ikke slike opptrinn ved et bursdagsbord.

– Ordentlige, gjentok jeg. – Nettopp.

Maria begynte å snakke fort, høyt nok til at hele bordet skulle høre henne. Hun sa at jeg vrengte alt til noe stygt, at dette var den første ordentlige reisen deres på ni år, at jeg blandet meg i andres økonomi, og at jeg hadde gitt pengene frivillig. Ingen hadde tvunget noe ut av meg. Jeg lot henne snakke ferdig.

– Ingen tvang meg, sa jeg. – Det stemmer. Jeg kom med det selv. Og nå slutter jeg selv.

– Ja, for det var jo ingen som presset deg, sa Maria.

– Nei.

Jeg så på henne over bordet.

– Jeg har ingen egne barn, Maria. Jeg kom til dere med matposer, og som betaling fikk jeg onsdagene med Martin og søndagene med Ida. Det jeg gjorde, var å kjøpe meg en plass ved bordet deres. Jeg trodde det fungerte som en bankkonto: du setter inn og setter inn, og den dagen alt raser, kan du komme og ta ut litt. Bare litt. Bare én gang. Men det var ingen konto. Jeg ga det fra meg, og så var det borte. Det finnes ingenting å hente tilbake.

– Så hva nå? spurte hun. – Ingenting i det hele tatt?

– Ingenting. Ikke én krone. Ikke én eneste onsdag. Ikke én lørdag. Ingen jakker til skolestart, ingen leir. Jeg kommer ikke til å forklare dette flere ganger. Og jeg kommer ikke til å gjøre det mer.

– Du kommer til å angre, sa Maria.

– Kanskje.

Jeg gikk inn på rommet der Martin satt på gulvet midt blant delene sine, strøk ham over håret og sa at han var flink, og gratulerte ham med dagen. Han løftet ikke engang hodet. Så tok jeg vesken min og gikk ut i gangen.