– Hvor har du fått det fra?

– Fra Kemer. Mamma og pappa fløy dit i mai. Jeg ville gi det til deg med én gang, men mamma sa at jeg kunne gjøre det senere.

Vannkokeren klikket. Jeg sto med ryggen til den.

– I mai, gjentok jeg.

– Ja. Ti dager. Martin og jeg bodde hos bestemor. Hun tok oss med på kino. To ganger.

Nede på gårdsplassen tutet en bil. Ida grep sekken, tok posen med Martins gymtøy ved døren, ga meg et raskt kyss på kinnet og løp ned trappen. Jeg tok en kofte fra knaggen og fulgte etter.

Lars satt bak rattet med vinduet åpent og røykte inn i den ene hånden. Da han fikk øye på meg, kastet han sigaretten og steg ut.

– Hei, Astrid. Hvordan går det med deg?

– Når bestilte dere reisen? spurte jeg.

Han kastet et blikk mot bilen, der Ida allerede satt i baksetet med hodetelefoner på, og skjøv døren nesten igjen.

– I mars, sa han. – Det var et tilbud. Rabatt for tidlig bestilling.

Mars. En måned før jeg ringte Maria og ba henne være hos meg de første dagene.

– Så dere visste det allerede da jeg ringte.

– Astrid, jeg sa det til henne, sa han og gned seg i nakken. – Jeg sa det rett ut.

– Jeg sa: Astrid sitter der alene, vi må dra innom henne, om så bare for en helg. Og hun svarte: Astrid klarer seg. Hun klarer seg alltid.

– Og du?

– Jeg dro, sa han, og lot nøklene snurre rundt fingeren. – Ikke tro at jeg prøver å fremstille meg selv som noen helgen. Jeg sier det bare så du skal vite at jeg var imot det. Jeg skal jo fortsatt kjøre datteren min til deg. Jeg må kunne se deg i øynene.

– Så se, sa jeg.

Han kjørte. Jeg ble stående foran oppgangen og stirret opp mot et vindu i tredje etasje, der noen banket støv ut av en dørmatte. I alle disse årene hadde jeg kjøpt matvarer til dem fordi jeg trodde de manglet penger. Jeg hadde sagt til meg selv: hvis søsteren min har det vondt, kan ikke jeg ha det bra.

Men de hadde nok. De hadde bare andre steder å hente fra.

Den høsten ga jeg penger til engelskundervisning. Det fantes ingen engelsklærer. Derimot fantes det Kemer, ti dager ved havet. Og et skjell hun tok med hjem til meg som minne.

Samme kveld ringte jeg Maria.

– Jeg vet om mars, sa jeg. – Og om engelsken.

– Og hva så? svarte hun. – Har jeg ikke lov til å hvile? Jeg er et menneske, jeg også. Ryggen min verker faktisk også, om du skulle lure. Og pengene var mine da. Jeg bruker dem på det jeg vil.

– Det har du rett til, sa jeg. – Og jeg har rett til mitt.

– Hva er det du prøver å si nå?

– Ingenting spesielt. Bare ikke ring meg mer når dere trenger noe. Ikke for noe som helst.

En uke senere ringte mamma og inviterte meg i Martins bursdag.

Den tjueåttende juni var vi rundt ti personer hjemme hos mamma. Bordet var dekket i stuen, det sto potetsalat og fat på fat med mat, mammas nabo, tante Kari, var der, en venninne av mamma med mannen sin, og Marias gudmor. Martin fylte ni år.

Jeg hadde med en byggesettpakke til ham, en stor en med motor, akkurat den han hadde snakket om i et halvt år. Han hylte av glede og slepte esken med seg inn på rommet.

Vi satte oss. Skålte for bursdagsbarnet. Tante Kari spurte hvordan det sto til med helsen min, og jeg svarte at det gikk greit. Samtidig la Maria salat på tallerkenen til mannen sin.